Finner ikke server -

Utopi

2011-11-12T10:16:00.002+01:00

- Are you married?
Jeg ser opp på den kenyanske politikvinnen. Motorsykkeltaxien jeg sitter bakpå har blitt stoppet i en kontroll. Jeg klamrer meg fast til sjåføren som kun snakker ki swahili.
- Engaged, lyver jeg.
- With an African man?
Jeg klarer ikke å la vær med å smile, og sier, nei, med en nordmann.
- Ah, because if not I could have found you a good African man.

Vi blir viftet videre. Jeg kan ikke la vær med å le høyt der motorsykkelen suser videre i den kenyanske morgenen. Kilimanjaro ruver majestisk til venstre, grønne marker, afrikanere på jobb, og blå himmel. Jeg tenker at dette er et av de øyeblikkene jeg kommer til å huske som fantastiske og herlige, og en fullstendig utopi på hvordan det er å være på reise.

Spol tre dager tilbake. Jeg er på besøk på en barneskole i Esiteti, en masailandsby i Amboseli nasjonalpark. Jeg har vondt i smilemusklene, frysninger på ryggen og tårer i øynene. 100 små masaibarn står oppstilt foran oss og synger en velkomstsang med sine vakre barnestemmer. Jeg er i Kenya for å skrive en rapport for en frivillig organisasjon som jobber mot tvangsgifte, kjønnslemlestelse og tenåringsgraviditet. Jeg brenner for temaene, men hadde ingen forventninger til turen, og så langt har opplevelsene overgått det meste jeg kunne tenke meg. Jeg tørr å påstå at jeg ikke får så mye kultursjokk lengre. Med en lang reise-CV har jeg opplevd mye, og kan som oftest relatere det jeg opplever til lignende opplevelser. Samtidig setter jeg enormt stor pris på øyeblikk som de ovennevnte, herlige øyeblikk som du kan gjemme og ta med deg videre. Jeg husker at særlig feltarbeidet i Buenos Aires bød på mange slike genuine lykkeøyeblikk, og for å være ærlig har det vært mange av dem i Oslo i det siste også.

Oppholdet i Kenya har vært ekte, og dramatisk og voldsomt på en gang. Sjefen for den frivillige organisasjonen står foran et klasserom med 30 masai, både kvinner og menn. Hun utfordrer dem på temaer som kjønnslemlestelse og tvangsgifte av jentene sine, og rokker dermed ved tradisjoner, noe av det vanskeligste å rokke ved, det husker jeg godt fra året i FN i Geneve.

Samme dag som masaibarna sang for oss skal vi overnatte i masailandsbyen. Dette er så fjernt fra en turistgimikk du kan komme (og jeg har vaert borti mange). Vi har vært heldige og fått fullmånen med oss. Jordhyttene er plassert i en ring med et kvistgjerde rundt - for å beskytte mot løvene. Igjen synger barna med sine vakre barnestemmer. Månen lyser opp hele området så hodelykten blir fullstendig overflødig. Kilimanjaro er krystallklar, og jeg skuer lett toppen som ligger bare noen kilometer unna. Kjenner jeg gjerne skulle gått oppover fjellsiden på en natt som denne.

Vi har med en geit som blir slaktet, samt ekstra mat til kvinner og barn. Bålet flakker, og de ville dyrene er langt borte. Igjen må jeg le høyt, og takke for at jeg får lov til å være med å oppleve dette. Helt fantastisk er det.

Eller som Håvard ville ha sagt, magisk.

La Norvège a perdu son innocence

2011-07-24T17:33:00.000+02:00

Hey, a bomb has gone off in Oslo CBD, so I'm heading home to watch the news. See you later, call me if you can't find my place.

SMS til en australsk kollega fredag 22. juli kl. 17:37.

I etterpåklokskapens ånd tenker jeg at om det "bare" hadde vært en bombe. Finland kom bort til meg under fredagens møte og lurte på hva som hadde skjedd i Oslo. Jeg satt febrilsk og prøvde å logge til FNs wifi som har en tendens til å servere dårlig dekning i de innerste rommene, men da bilder av støvete bygninger og blodige mennesker - bilder vi dessverre begynner å bli for vant til - ble lastet frem på nettaviser måtte vi bare innse at Norge hadde mistet sin uskyld.

Da jeg løp hjem fra jobb etter møtet som sluttet før tiden for å sjekke hva som hadde skjedd var det vel ingen av oss som kunne ha forestilt seg det marerittet som skulle utspille seg på Utøya bare kort tid senere. At en gal, gal mann velger å så kaldblodig drepe uskyldige, vakre, samfunnsengasjerte mennesker er helt motbydelig og ufortståelig, og ord kan egentlig ikke uttrykke de spørsmålene så mange sitter med. Jeg har lest flere blogger fra de siste døgnene og mange velger å ikke nevne hverken gjerningsmannen ellers hans verk, og det er jeg enig i, han fortjener ikke oppmerksomheten eller propagandamulighetene han så desperat ønsker.

Det ble noen lange timer fredag kveld med andre norske; Linda, Jennifer og Hans. Vi gråt, stilte spørsmål og sørget. Med tre Mac'er, en pc, NRK nett-TV, påloggede Facebookkontoer, Twitter-feed'en innstilt på #osloexpl og syv mobiltelefoner som ringte og biip'et i ett sett hadde vi vårt eget lille nyhetsstudio i leiligheten til Aase og Anny. Selv om det er trist å være langt unna når slike ting skjer var vi alikevel svært nær.

De siste årene har Twitter og Facebook fått en større og større rolle, men dette er første gang jeg har brukt sosiale medier aktivt som en informasjonskanal. Da nettavisene sto og blinket "Dagbladet kommer tilbake med mer" og "Saken oppdateres" ramlet det inn med feeds fra Oslos gater om hva øyenvitner så og opplevde. Facebook fylles med events til minne om de døde og skadede og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Ban Ki Moon, Barack Obama, Angela Merkel, Vladimir Putin og David Cameron er med oss i sorgen. Å sitte i utlandet når en slik tragedie rammer mitt lille land er en tankevekker. Det går opp for meg at selv så mye vi ønsker å være immune så kan ondskapen ramme landet vårt og. Men måten Norge og Jens har taklet det på gir meg frysninger og gjør meg stolt av å tilhøre denne fredsnasjonen. Etter angrepene 11. september var beskjeden fra George W. Bush til de skyldige at "We are going to hunt you down." Mens i Norge sier en tydelig preget statsminister at "Svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet."

Og til tross for at ord ikke kan uttrykke den sorgen og sinnet mange føler klarte en ung AUF-jente ihvertfall å trollbinde CNNs reporter:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Kom igjen. Gi sidepersonen en klem. Hun trenger en.

Minste motstands vei

2011-05-31T14:50:00.002+02:00

«Maaaaaari?»
Mari står på standplass noen meter over meg og drar inn tauet.
«Maaaaaari? Klatrer vi multipitch nå?»
«JAAA!», hyler Mari nedover, så de franske kuene langt under oss skvetter til side.
«Sweet!!»

Da hang jeg der da. I et 10,7 mm tynt tau, med beina dinglende og kalktørre fingre som febrilsk leter etter sprekker i granitten foran meg. Fjellet reiser seg som en mur, og det ser egentlig lite lovende ut. Får tak til slutt, setter tærne inn i veggen, beinet rister som et aspeløv. Legger vekt på foten for å stoppe skjelvingen, sparker fra og griper tak i neste sprekk en meter eller så høyere opp. Gjentar prosessen gang på gang. Adrenalinet pumper, hodet er tomt for tanker, fokuset målrettet. Oppover.

I det jeg ser det skinnende blanke ankerfestet går det et lettelses sukk gjennom meg. Nå er jeg innenfor rekkevidde. To tak til, balanserer vågalt på høyre storetå. Det er femten meter ned. Idet jeg smeller håndflaten på ankerfestet og hører lyden av metall mot stein kommer mestringsfølelsen. Jeg er på toppen! Nå er det bare å lene seg tilbake i selen, vende blikket og nyte utsikten idet klatrepartneren min senker meg rolig ned på jorden igjen.

Mari kaster et stykke tau bort til meg og ber meg om å passe på det. Jeg spør hva det er til og hun opplyser om en noe alternativ bruksmåte: at hvis jeg sitter fast, tom for mat og krefter kan jeg legge tauet rundt halsen og stramme godt til. Det tar et lite sekund før det går opp for meg hva denne handlingen ville resultert i. Nei, fra spøk til side, denne taustumpen, en prusik, som jeg under opprydding hjemme ville ha pælmet i søpla, kan visst redde livet mitt hvis jeg blir truffet av en stein under rappellering, besvimer og slipper tauet.

Prusikknuten ble første gang presentert for østerriske klatrere av Dr. Karl Prusik i 1931. Klatrere bruker prusikker til blant annet rappellering. Prusikken festes rundt to tau, og fungerer som et «dødmannshåndtak» som stopper meg fra å falle ned i det uendelige abyss – bokstavelig talt. I det jeg står 60 meter over bakken og skal til å gi slipp på ankerfestet må jeg bare håpe på det beste, og satse på at den østerriske klatreren visste hva han snakket om.

Da jeg var på introklatrekurs på Klatreverket i høst fikk vi raskt beskjed om å bruke riktige ord og uttrykk under klatring. Som i et hvert velfungerende forhold er god kommunikasjon viktig, og det kan gå åt skogen om du mistolker kommunikasjonen med partneren. Ord som taudings, duppedutt, festegreie, sånn-knute-vettu, skrudings, og løkkesak er dermed fy-fy. Uttrykk som topptau, ankerfeste, åttetallsknute, skrukarabiner og sentralknute bør derimot brukes hyppig og gjør klatringen enklere og mer dynamisk for alle parter.

Tilbake på standplass ser jeg over utstyret før vi skal bevege oss noen taulengder oppover for å spise lunsj over tretoppene. Til tross for nyinnkjøpte slynger som knapt er døgnet gamle innser jeg at jeg nok burde hatt én skrukarabiner til, til bruk for sikring i toppankeret. Jeg forteller Mari dette, men hun smiler og kan opplyse meg at det er med klatreutstyr som med sjokolade.

Du har egentlig fått nok, men du har liiiit lyst på bare éeeeen til.

Hot stuff

2011-05-18T22:46:00.001+02:00

Jeg legger meg ned og smiler. John står over meg og smiler. "Det er hett her," sier han og ler. Jeg nikker bekreftende, tar av meg toppen og blir liggende i bare bh'en. John kikker skeptisk på navlen min, og jeg må fortelle at piercingen er fra før Osama Bin Laden ble verdenskjent og det var min versjon av et ungdomsopprør. "Jeg tar den ut når jeg blir gravid en dag." Han ler igjen, vrenger av seg t-skjorta og legger seg ved siden av meg. Den godt trente kroppen er solbrun etter en knallhelg med sol i Genève. Stønner. "Det er virkelig hett her."

Maren ville kalt dette tanteporno. Jeg kaller det bikram yoga.

Den siste uka har jeg annenhver kveld, nokså frivillig, kledd meg halvnaken i et 40 graders varmt rom med 20 fremmede. I 90 minutter står vi så på hodet, knær og tåballer og utfører 26 intrikate yogaøvelser, mens svetten siler. Håndkleet er til å vri opp etterpå, og hvitt treningstøy anbefales ikke. Man skulle tro at dette var en ypperlig mulighet til å beskue det motsatte kjønn som også står der solbrune og nesten uten en tråd, men vi er ikke halvveis inn i første oppvarmingsbevegelse (som består av fingrene i kryss under haka, pust inn, trekk albuene opp, pust ut, len hodet bakovet og samle armene igjen) - før jeg innser at jeg kommer til å trenge all konsentrasjon, styrke og tankekraft på å holde meg oppegående i 88 minutter til.

Jeg har testet ut mange treningsformer i mitt liv, fra en kort affære med jazz dans på videregående til nanbudo, sverdfekting, kettleball, BOSU-ball, oransj time med stor ball, cat slide (herreminhatt), diverse utendørssporter (dog holdt meg langt unna løkka), ski, klatring og nå altså bikram yoga. Jeg har en karatedrakt, treningsstrikker, klatresele, kalkpose og nå altså en yogamatte liggende i skapet, og alt vitner om nye måter å mildt sagt pine kroppen på. Ganske utrolig, men når man tenker over er det få ting som er så deilig, altoppslukende og befriende som en dødshard treningsøkt. Har bekjente som nettopp har slept seg opp Dhaulagiri (som første nordmenn), og over Grønland, og noen ganger tenker bare "Why?!" men så går det et sekund og så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Følelsen av å ha fullført noe slår alt.

Så i en liten måned til, mens beinet får restituere seg fra andre halvmaratonet på like mange måneder og før klatresesongen begynner for fullt blir jeg å finne het og svett i en gymsal som lukter tåfis. Jeg har fått med meg Mari og, og idag da vi lå og ventet på at timen skulle begynne kunne hun fortelle at Trude også hadde begynt med bikram yoga. "Helt samtidig som oss, uten å konsultere meg deg først?" spurte Mari undrende.

Jepp, sa jeg. Great minds think alike.

Vi får nå se på det. Pust. Pes.

Lykkeland

2011-05-07T02:43:00.001+02:00

Første uke av denne omgangen med UPR er over. «UPR?» spør mamma. Universal Periodic Review. En menneskerettighetsgjennomgang av alle land i hele verden. En rettferdig mekanisme som behandler alle likt og gir alle samme mulighet til å gi og ta imot kritikk på MR-fronten. «MR?» spør mamma. Menneskerettigheter.

Da MR-rådet ble opprettet i 2006 ble det samtidig bestemt at det skulle opprettes en mekanisme for gjennomgang av MR-situasjonen i alle verdens land. Dette skulle foregå i fire-års-sykluser, med 48 gjennomganger årlig, 16 land per sesjon, og sesjoner i januar, mai og november. Nå skriver vi mai og jeg har da tatt del i min tredje UPR-høring, og har hatt ansvaret for alt fra knøttestater som Marshall Islands og Sao Tome og Principe; likesinnede land som Australia og Danmark; og bad-assen Libanon (tror det er riktig orddelt). Det har vært utrolig lærerikt, og som regel har jeg startet hver sesjon med å google de ulike landene. Jeg når til topps i Aftenpostens geografitest, men ville ikke risikert æren min på å plassere Sao Tome innenfor en radius på 50 kilomter (hint hint utenfor Ghana).

Hva oppnår vi med UPR-høringene? Vel, det startet i det små med ærbødige innlegg og et par anbefalinger om å skjerpe situasjonen til kvinner og barn. Nå er vi igang med 11. sesjon og folk har blitt varme i trøya. Landene får gjennomgå, og at det pøses ut et sted mellom 100 og 150 anbefalinger som landene må ta stilling til er ikke uvanlig. Hva slags anbefalinger som kommer? Det kommer helt an på hvem staten er, og hvem som kommer med anbefalingen. Hviterussland har ironisk nok anbefalt mer ytringsfrihet til flere land. Iran anbefaler jevnlig andre land til å skjerpe seg på kvinnefronten. Danmark fikk passet sitt påskrevet av Ahmadinejad senest på mandag. Og Norge er langt fra stuerein, det kommer jo helt an på øyet som ser, og når det gjelder asylsøkere, migrantarbeidere og kvinner, så har vi litt å ta tak i her til lands og.

Men ideallandet da? Hva er det? OIC («OIC?» spør mamma. Organisation of Islamic Conference, en gruppe islamske stater som rangerer fra moderate Maldivene til prippne Pakistan) har tatt på seg rollen som Islams og muslimers beskytter, og de fremmer så ofte de kan respekt for muslimer. Det synes jeg er helt kult. Man skal respektere muslimer. Men som dansken som presenterte Danmark til MR-rådet på mandag sa (og Danmark har fått mye pepper for en viss karikaturtegningspublisering, som det dog egentlig var Jyllandsposten, og ikke hele Danmark som var ansvarlig for): «Vi respekterer alle religioner, og alle religioner må respektere hverandre.» Og det er helt sant. Så, for å finne gromstaten leter vi etter et multireligiøst land som lever i fredelig samvær med hverandre. Kjenner det blir vanskelig å finne ideallandet.

Norge har et par kampsaker på agendaen; dødsstraff, MR-forkjempere, ytringsfrihet, mødrehelse, vold mot kvinner og LHBT-rettigheter. «LHBT?» spør mamma. Lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. I alle innlegg der det er relevant pøser vi på med disse temaene, og der vi ikke har fått innlegg fra UD fordi det ikke finnes en ambassade i nærheten av f.eks. Sao Tome og Principe har jeg fått skrive innlegget, og da pøser jeg litt ekstra på for kvinner og jenter og sånn. Og her skal man ikke bare se flisen i andres øyne, Christian Ringnes måtte trå til og spandere 5000 overfallsalarmer på Oslos jenter forrige helg, så vi har litt å bry oss på vi og. Og når det har seg sånn at land som Australia, Sveits og Norge sliter med vold mot kvinner, land som i utgangspunktet blir trukket frem som å ha menneskerettighetene på stell, da skjønner man at det blir vanskelig å finne ideallandet.

En annen gruppe anbefalinger som særlig går igjen er rapportering, ratifisering og implementering. Før Etiopias høring leverte landet 26 forsinkede rapporter til FN-systemet for å slippe å få kjeft under høringen for akkurat dette. Det ble aldri nevnt som et resultat av høringen, men i praksis er det et ikke så værst utfall. Og du og du så mange konvensjoner det finnes. CEDAW, CERD, CRPD, CRC, ICESCR og så videre og så videre. Her stiller jeg også spørsmålstegn, og må ofte google de for en sikkerhets skyld. Idag, før innlegget til Singapore skulle holdes kom en singaporsk NGO («NGO?» spør mamma. Non-governmental organisation, eller ikke-statlig organisasjon om du vil) bort til meg og ba meg oppfordre Singapore til å ratifisere CRPD. Som regel er det greit med klarifisering fra hjemmesiden før jeg anbefaler i hytt og gevær (selv om jeg tok eget ansvar og ba Australia innføre 40 prosent kvinnelige styremedlemmer, selv om vi kun hadde avtalt 30 under deres høring i januar). Men i kampens hete glemte jeg hva CRPD var, og måtte kjapt google det. Ahh, Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ja, men den har ikke Norge fullstendig implementert heller - da er det greit å styre unna. Leter fortsatt etter idealstaten.

Ellers går anbefalingene fra de gravalvorlige «Ikke amputer hender eller føtter som straff for tyveri» til de mer generelle «Fortsett med det gode arbeidet dere allerede gjør på alle områder.» På UPR-info.org finnes det en masse spennende statistikk for MR-nerder om godkjenning, avvisning eller utdeling av anbefalinger. Inntil den 8. sesjonen var Canada det landet som har gitt flest anbefalinger, men etter at Mari og jeg har fått herje de siste to sesjonene med innlegg på alle land, tror jeg jaggu meg Norge snart nærmer seg teten.

Hva skjer videre da? Vel, det er jo et ønske om å forbedre MR-situasjonen i alle FNs medlemsland, og på en åpen og transparent måte, behandle alle likt og virkelig utnytte muligheten vi har for å gå i dialog med medlemsland, ikke-statlige organisasjoner og sivilsamfunn. Målet er en bedre hverdag for deg og meg, for kvinner og barn, mødre og nyfødte, eldre og utviklingshemmede, migranter og asylsøkere, religiøse minoriteter og urfolk.

UPR-prosessen er ikke bare krevende for medlemslandene, de ulike delegasjonene får kjørt seg og. For å snakke må man stå (noen ganger) timesvis i kø for å skrive seg på talelisten, og hvis landene foran deg ikke overholder taletiden rekker de kanskje ikke igjennom alle landene på listen. Som idag på Singapore. Mari og Baard og jeg hadde jobbet lenge med Singapores innlegg, fått masse bra innspill fra ambassaden, hatt møter med singaporske NGOer, og rett og slett lagt ned noen timer i de anbefalingene vi ønsket å gi Singapore. Bare for å bli avbrutt rett før det er vår tur av presidenten som sier «Due to time constraint we have no more room for interventions, the remaining statements will be posted on the UPR-website.»

FML, sa jeg bare da. «FML?» spør mamma.

11.29-toget til Genève

2011-04-25T18:52:00.000+02:00

Rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag. Folk du aldri kommer til å se igjen, folk som kanskje har en litt dårlig dag, som ser sure ut, eller som er så dønn nøytrale at du ikke husker hvordan de ser ut og dermed går forbi når du kommer tilbake fra do. Flaut. Men så er det også dem som tør å slå av en prat. Spørre litt spørsmål og fortelle litt selv, og som alt i alt gjør hver nye tur til en opplevelse.

Jeg er stor fan av reisegudier, og Bill Bryson, som også har skrevet mursteinen av en introduksjon til nesten alt, har jeg spesielt sansen for. Han møter alltid mye mennesker på sin ferd, og som passasjer på toget mellom Juan Les Pins og Genève, siste dag i påskeferien, ser jeg for meg at jeg kommer til å møte et par stykker underveis og.

Juan Les Pins – Cannes: fransk dame, ca 65 år. Hun kommer på med mannen sin og noen venner, og de har tydeligvis ikke booket plass, for de setter seg villkårlig rundt i vognen. Jeg har booket setet mitt hele veien frem til Genève, og da jeg ser at hun sitter og fikler med en lokaltogstabell skjønner jeg at hun ikke skal så langt, og derfor tilbyr jeg meg heller ikke å flytte meg så hun kan sitte sammen med mannen sin. Sånn uhøflighet gir selvfølgelig dårlig karma, og i det damen parkerer seg på setet ved siden av meg trekker hun opp et munnbind og fester det over nese og munn. Jeg bruker de neste ti minuttene på å tenke over hvilke luftbårne sykdommer som for tiden er i vinden (pun intended), eventuelt hva hun måtte kunne ha og som jeg dermed risikerer å fange opp i løpet av de neste tre stoppene. Atsjoo.

Cannes – Toulon: mannlig inder, ca 30 år. Etter at maskedamen forlater toget kommer det en mannlig inder inn på det nå relativt tomme toget. Etter å møysommelig å ha bumpet borti de fire andre passasjerene i vogna kommer han og spør om det sitter noen ved siden av meg. Neida, svarer jeg, litt oppgitt over at han ikke kunne valgt et av de ørten andre ledige setene, men da jeg nettopp har begynt på dette innlegget må jeg jo være åpen for nye impulser og ønsker han velkommen ved siden av meg. Jeg fortsetter å klimte av gårde i racerfart på tastaturet og idet vi forlater stasjonen spør han om jeg er journalist. Joda, svarer jeg, det er jeg jo, og så begynner vi på en prat som er nettopp av den typen jeg refererte til i åpningsparagrafen, som gjør enhver tur til en ny opplevelse.

Jeg er fryktelig dårlig på navn, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal prøve å lytte etter må jeg se navn skriftlig for å huske dem. Så la oss bare kalle inderen Prabaker, så har dere noe å forholde dere til. Prabaker er kjemiingeniør og har jobbet i Frankrike siden oktober. Han kunne ikke et ord fransk da han ankom, og satt de første syv ukene av oppholdet sitt og stirret på franske dokumenter i håp om å skjønne noe. Jeg måtte jo fortelle at jeg både hadde vært i India og skal til Leh i sommer, og da ble han kjempeivrig og begynte å fortelle meg masse om landet sitt. Og fint var det, for jeg vil mye heller høre om India enn om Frankrike. Jeg sa jeg hadde vært i Pondicherry i Tamil Nadu, og da måtte han avbryte meg og si at Pondicherry var union territory, styrt av den sentrale regjeringen og ikke en delstat og det var derfor alkoholen var billigere der. Kjekt å vite. Så fortalte han om de ulike språkene i de ulike delene av landet, om Rajastan og om ørkenen der. Da måtte jeg bare vise han screen saveren min fra Namibia og han ble mektig imponert.

Så fortalte jeg litt om Menneskerettighetsrådet og UPR som vi snart skal igang med, og han sa at det var fint med en slik menneskerettighetsgjennomgang av alle land. Så snakket vi litt om Norge og Skandinavia og han hadde fått med seg at Norge lå på toppen av HDI-indeksen. Så spurte han hvor langt tid det ville ta han å komme til Norge, og jeg sa at det nok tar 24 timer med tog, men at man kan fly fra Paris på to timer. Han spurte om midnattssol, og jeg viste han bilder fra Svalbard fra ifjor sommer, og igjen ble han mektig imponert.

Han unnskyldte seg fordi han forstyrret meg i arbeidet, men jeg sa at det ikke gjorde noe. Så unnskyldte han seg igjen fordi han leste på skjermen min, og jeg sa det var helt i orden. Han hadde aldri sett noe så rart som norsk og prøvde å lese første setningen «Rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag.» «Dag, that mean day in German, doesn't it?». Joda, svarte jeg og fortalte han at hele setningen betød at det er rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag, og da stoppet han opp, kikket på meg og sa, ja så sant så sant, og så lo vi, og så var vi i Toulon og min nye indiske venn vinket ivrig farvel i det da han forlot toget.

Fra Toulon kjørte jeg alene et stykke og tenkte at det kunne passe seg å spise lunsjen min. Det minnet meg om en av mine første togturer fra Nyon til Genève ifjor, da jeg på kveldstoget hjem satt ovenfor en mann som styrte veldig med noe pakket inn i aluminiumsfolie. Etterhvert begynte han å spise av pakken, før det gikk opp for meg at han satt og gomlet på en diger Camenbert. Da han ti minutter senere hadde fortært hele herligheten gikk det virkelig opp for meg at jeg var i Sveits.

Toget er fortsatt ganske tomt, men jenta foran meg sitter og slikker kjæresten sin i øret.

I Marseille går det øreslikkende paret av, og to gutter kommer på. Dobbeltsetet foran meg er nå ledig, men allikevel velger et av fjolsa (med hvite bukser og diamant stud i øret, Trude dette hadde vært noe for deg) å sette seg ved siden av meg, og så heller prate med kompisen over seteryggen. Jeg vet jeg høres ut som en gammel sær dame nå, men, what the?! Og jeg har nettopp smuglest på billetten hans, og han skal til Genève. Pøkk. Nå drar han frem iPoden, skrur opp på full guffe og setter på verste hiphoplåta og – Marco style. Dobbeltpøkk.

I Marseille kom det også på en barnefamilie. Jeg har tilbragt påsken med Theodor, og Theodor er så søt at jeg får lyst til å glemme p-pillen, men etter å ha hørt på skrikerungene til herr og fru Marseille hele veien hjem er jeg kurert - ihvertfall for en liten stund til.

Det siste stykket av turen går gjennom en frodig dal med trær i full blomst, og små fjelltopper stikkende ut innimellom alt det grønne. Idet vi ankommer Genève kjenner jeg at det er på høy tid å komme meg ut på tur igjen, jeg tror nærmest ryggsekken ligger og spreller i skapet, klar til dyst. Nye stempler i passet venter, så vil tiden vise hvem som dukker opp underveis.

Deceit

2011-04-24T19:24:00.001+02:00

I started this post in my head, driving back from an old medievel village high up in the mountains in Southern France. I'd eaten Easter lamb and Easter chocolate, and drunk Easter wine in the sun, so quite happy and drowsy after managing to put Theodor to sleep I fell asleep as well. And it was just before I passed out that my mind started churning about deceit. We'll see how much made it through the nap.

Being Easter and all it's fair enough to remember what happened about 1980 years ago in Jerusalem where Jesus was betrayed by one of his apostels. I must honestly admit, my Christian history knowledge is not the same now as it was during my primary school years, but anyway, I've been thinking a bit about betrayal lately.

It all started on Monday when Cristina, Marco and I were all cramped up on Cristina's couch in Bologna reading up on www.fmylife.com and www.parentsshouldnttext.com. To be warned, these are absolute rubbish sites, massively time consuming when you're trying to write an exam, but my sense of humour is about as rubbish as these sites, and I cannot help it but laugh out loud over and over again. So naturally, not something I do during the Human Rights Council. Anyway, although hilarous accounts of why peoples' life sucks, there's also quite a lot sad stories behind:

Today, I went on a date with a girl. We drove separately and met at the restaurant. Over the course of two hours she drank a gallon and a half of beer, then her boyfriend picked her up because she was too drunk to drive home. FML

Today, my girlfriend openly admitted to me that she wouldn't have gone out with me if she hadn't been drunk. FML

Today, I confronted my husband about him being unfaithful. He said his reasons were because he's just not attracted to me anymore and my current weight repulses him. I'm six months pregnant with his child. FML

Today, my girlfriend of 3 and half years broke up with me, just after I fixed-up her house that took me about 3 and a half years. FML

That just sucks. I know getting things down on paper (or online) is an instant pain reliever, but it does not mean it didn't hurt.

But from people experiencing betrayal to the betrayers themselves. I'm a fan of Indian novels, and I engulfed Shantaram and Balansekunst. Nevertheless, I remember some of the disappointment when I Googled the Shantaram author and realised that quite a lot of his encounters were more fiction that facts. One might call it pathetic to get upset over this, but I normally believe people until proven guilty, and when realised I've been lied to, I'll just feel rather stupid afterwards. So when Gregory David Roberts' "true" account turned out to be fiction, and him himself went from being the Viggo Mortensen-aka-Aragorn-Robin-Hood-type I'd pictured him as, to a rather chubby, whitehaired, not-so-charming-Australian (and there's a few of them too), I felt truly fooled.

The last couple of weeks another story has leaked, this time about Greg Mortenson, the author of Three Cups of Tea. With an educational and developmental background, and as a board member of EduNica and Utdanningshjelpen it was like getting the Nobel Peace Prize reading about a man who is promoting peace by building schools. It is what I have spent the past years studying, and my interest in this area is the reason why Lånekassen is sending me enormous bills every third month. Now they want value for their money, and reading this book actually gave me some hope that educating girls matters. Then having 60 minutes (which, Murdoch, really, should be called 39 minutes if you don't include all the ads) tear the book, the facts and Mortenson's vision to pieces was rather unpleasant. Mortenson himself is in hospital and can't defend the allegations, while I am left confused and unsure. Have I believed something totally rubbish? I even sent the book to a friend to inspire her, was it all in vain?

I'll leave it up to Mortenson to prove 60 Minutes wrong, and from now on be slightly more critical to what people serve up as the story of their life, the inspiration behind there book, or the reason why they got home so late from soccer practice. Still, of course, giving people the benefit of the doubt.

Læringsprosess

2011-04-21T23:01:00.000+02:00

Livet er en læringsprosess. Det går ikke en dag, nesten ikke en time uten at man på en eller annen måte drar nytte av gammel læring og bruker den for å unngå noe man ikke har lyst til eller oppnå noe man ønsker. Men som dagene går og vi blir eldre ("Om ti år er du nesten førti," sa mamma her om dagen), så oppstår det også nye elementer som må læres og testes ut for første gang, og som vi ikke har samme barnslige uvitenhet om, og derfor kanskje gruer oss til. Skummelt.

Jeg er for tiden på besøk hos Astrid og Frederic, og lille Theordor. Theodor er i prosessen der mye av det han prøver er for nettopp første gang. Han knaller hodet inn i bordet, får nærkontakt med asfalten og tryner på gresset, men det er alt en del av det å bli eldre, og det kommer til å bli en del knall og fall fremover. Heldigvis er mamma aldri langt unna og trøster og blåser der det gjør vondt.

Oss voksne da? Har vi samme sikkerthetsnett rundt oss? Noen som blåser når vi går på trynet, enten i betydningens bokstavelige eller mer diffuse forstand? Sist gang jeg slo meg skikkelig ble jeg sendt hjem med i en taxi med to paracet. Fikk beskjed fra ambulansepersonalet om å sove på det, bare for å våkne til en blå fot etterfulgt av åtte uker på krykker. Blir vi mere selvopptatte som voksne, og dermed ikke så lett ser når andre trenger en blås eller en klem? Må det større fall til før en voksen kan be om, eller får hjelp? Påska er jo litt samme høytid som julen. Samme fyren det hele dreier seg om, omtrent like mange fridager, samme marsipan (annen innpakning), ølutsalget er stengt, folk er aleine, krisetelefonene øker. Har du gitt noen en klem idag? Hvis ikke - gjør det nå! Det er jo ikke alltid at det synes på folk at de trenger klemmer, men fy pokker så godt en god klem gjør.

Selv fikk jeg dagens beste klem av Theodor, men da han la den lille hånden sin på det solbrente låret mitt, ble det en slags bekreftelse på at man kanskje ikke lærer så mye man ønsker? Ellers kanskje det blir en mer selektiv læringsprosess når man blir eldre? For jeg er nok en gang solbrent med et lår som ser ut som det polske flagget, og til tross for tidligere erfaringer innbiller jeg meg selv om at det blir brunt imorra. Nå ja, jeg vet ihvertfall at det er pent lite jeg kan gjøre med det nå.

God påske!

For sale: Baby shoes, never used

2011-03-29T18:51:00.000+02:00

Debatten kjører i norske medier for tiden. En liten halvtime mellom bombetoktene i Libya tok Dagbladet sitt snitt til å smekke Anne Holt opp på framsida, med den fine overskriften at hun var "Anonym" - forfatteren bak Kongepudler, Kindereggeffekten, Klassekamerater og Mordet på Anonym. Tre dager, 57 telefonoppringninger og utallige avisoppslag senere avkrefter Holt at hun er Anonym alikevel og lager en gjettekonkurranse àlà hva er det som begynner på "p" og slutter på "ule"? Pepperkakesmule, ikke sant! Anonym er ikke Tom Egeland heller, men i en bloggverden som domineres av småjenter i tights klager han vel ikke over oppmerksomheten, og kjører i gang med et motangrepsinnlegg som journalister med totalt fravær av kildekritikk, og sikkert sniklesere av Caroline og Linnea, kan sitere fra. Ser at Toms statscounter står på 27 373. Nå er jeg ikke sikker på når han installerte sidetelleren, men innleggene hans går tilbake til 2009. Selv har jeg trykket F5-knappen et par ganger bare for å sjekke, og tør påstå at dette er omtrent så mye action som Tom kan få. Til sammenligning har vel Linnea hatt 27 373 lesere siden lunsj, og det sier kanskje litt om hvor den egentlige interessen for norsk skriving ligger?

Det morsomme med hele forfatterdebatten via bloggene deres er deres kommunikasjon med hverandre. Jeg ser for meg at norske forfattere er en såpass liten gruppe at de kan ha hverandre på speeddial, men istedenfor å ringe Tom og si at nå har Anne ledet Anonym-sporet rett mot han driver de og legger igjen små hyggelige beskjeder på hverandres blogg. Knis knis. "Med hilsen fra Anne." Knis. "Klem fra Tom." Som jeg sier til mamma, Facebook er for de unge, og blogging...tja...Får nok et bedre inntrykk av Anne Holt gjennom et intervju i Magasinet for å si det sånn. Men selvfølgelig, når Anonym skal finnes er det fritt frem, alle mann til roret, og da kan det gå litt stokk over stein på forfatterbloggene og.

For dette med Anonym har vært en greie for mange. Alt er så mye bedre når man ikke blir konfrontert med den sure reality, som er langt fra så spennende som idéene var i hodet. Vi blir gira, nesten litt småkåte og forventningene skrus opp i det uendelige. Nå skal jeg ikke sitte her og påstå at jeg blir småkåt av Kongepudler, men ta Flinke Piker-bloggen igjen da. Gjett om mange gutter fra 15-55 har ønska seg en date med en av de jentene; Chantal, Linnea og Emma. Og så viser det seg å bare være én, og alt bare er tull og fanteri. Var på en date med en fyr som var ganske i ekstase fordi "Flinke Piker" skulle på samme nyttårsfest som han. Tror ikke han var den eneste som blei skuffa.

Nå lover Dagbladet at Anonym stiller opp til nettdebatt, der du kan spørre om hva som helst, fra, ja skal vi se, HVEM POKKER ER DU? til hmmm....ja, ehhh...hvem er du? For hva mer er det å spørre om? Ødelegger vi ikke litt av moroa, av overraskelsen ved å røpe det hele? Var inne og sjekka Flinke Piker nå nettopp (t.o. er Egelands statcounter oppe i 27 404), og så at bloggen var igang igjen, eller ihvertfall oppdatert med gamle innlegg. Men nå som jeg vet at hele greia er nok et eksperiment, og alt skrives av en 28 år gammel Oslojente med relativt stor sexhunger forsvinner noe av piffen over det. Det blir som å smuglese gamle Vi Menn, og det er jo bare flaut.

Så, nei. Anonym: forbli Anonym. La spenningen være en del av kvaliteten ved bøkene dine, og la media lure. Straks begynner slaget om Tripoli, og så én-saks-fokusert som norsk media er, betyr det slutten for interessen for din identitet.

It's a new dawn, it's a new day

2011-03-01T20:07:00.010+01:00

Jeg står i dusjen og kjenner vannet renne nedover kroppen. Jeg skjelver, selv om vannet er varmt mens jeg prøver å samle tankene fra de siste par dagene.

Libya har, som nevnt av mange utenriksministre fra alle regionale grupper under gårsdagens hovedsesjon i MR-rådet, vært på verdens dagsorden i det siste. Dagbladet og Aftenposten har skrevet side opp og side ned om den gale hund i Midtøsten, bare tidvis avbrutt av en eller annen råsterk nordkvinne som håver inn edelt metall i Kollen og en 50-fots seilbåt på avveie i Antarktis. Men bortsett fra Marit og Jarle går det i Gaddafi om dagen. Inntil for et par uker siden var det ikke noe spesielt som skilte han fra en gjennomsnittlig afrikansk diktator. Han styrte landet med jerngrep, slo hardt ned på opposisjonen, handlet med bloddiamanter, omskar småjenter og gjemte bort (stryk det som ikke passer) mi/bi/tri-lliardformuer i sveitsiske banker. Det Gaddafi "bommet" på var at han plutselig vendte seg mot sine egne. På ordentlig. Ingen flere skjulte arrestasjoner eller forsvinninger, plutselig ble fredelige demonstranter plaffet ned på åpen gate. Med skuddsår i hode, bryst og nakkeregion forteller leger og sykepleiere på overfylte sykehus at dette tyder på regelrette henrettelser. Ups. Bad choice.

I alt oppstyret har FN en tøff posisjon. Som verdens "watchdog" kan man ikke gjøre alle fornøyde (særlig ikke sånne som Gaddafi), og stakkars organisasjon har fått passet sitt påskrevet. Mange ganger. I 2006 ble menneskerettighetsrådet opprettet, blant annet for å kunne handle når grove og akutte menneskerettighetsbrudd skjedde verden over. Som mor som datter, og MR-rådet har fått sin del av kjeft og, fra mange hold, men denne gangen, da Gaddafi begynte å skyte på sine egne, da Gaddafi skyldte på heroinrusa alkajdasoldater og lovet å gå fra hus til hus og rense landet for "kakerlakker" tok rådet affære. I løpet av en uke var flesteparten av verdens nasjoner samlet med en samlet stemme: Stopp volden. Fra Iraq til Romania, Sør Afrika til Australia, Pakistan til Argentina - det Gaddafi holder på med for tiden er totalt uakseptabelt fra alle hold. Ihvertfall nesten.

For tro ikke at det er så lett. Tro ikke at verden kan samles i Genève og plutselig bare bli enige. Selv om det er menneskerettighetsbrudd på bakken, blir det politikk i Sveits. Gammel urett skal fordømmes, dagens allianser forsterkes. Selv før den libyske delegaten annonserte at den libyske FN-delegasjonen i Genève hadde hoppet av og nå representerte det libyske folk og ikke regjeringen klarte han å trøkke inn en setning eller to om fascist-Italias herjinger for mer enn hundre år siden. Cuba nevnte Cubakrisen, Venezuela snakket om en 25 år gammel massakre, men utelot å nevne den som skjedde for 25 dager siden. Sånn går det når man er kjøpt og betalt med oil money. Blood money. Pokkers politikk.

Både Jonas og Hillary snakket om fremtiden. Advarte mot et maktvakum i Midtøsten, og roste dagens ungdom som blogger og twitrer, og som på en hel ny og teknologisk måte ikke finner seg i uretten som skjer. Som både blogger og middelmådig twitrer, fortsatt med "bostedsadresse" i Teheran, følte jeg meg stolt som var en del av denne utviklingen.

Men etter en hektisk dag med glam og røde løpere, et stappfullt MR-råd og politieskorter fant jeg meg selv allikevel skjelvende og naken i dusjen. Hvorfor? Jeg fikk fortalt at den libyske ambassadøren ikke hadde holdt avhopperinnlegget sitt selv, men fått en av de andre delegatene til å gjøre det. Hvorfor? Han hadde ikke hatt kontakt med familien sin på dagesvis og var nå oppriktig bekymret. Og tanken på at Gaddafi kan ha gjort noe med familien hans, eller familier av andre MR-forkjempere for den saks skyld gjorde meg kvalm og sliten oppi all jobbingen for en bedre verden.

Nina Simone synger om en ny daggry og hvordan det får henne til å føle seg vel. Pakistan snakket også om en "new dawn," og sa at diktorer som ikke respekterte folket ville bli "swept away."

Det høres vel og bra ut i MR-rådet.

Så gjenstår det å se om det skjer like mye i praksis.

Hvis Northug hadde vært en rosablogger

2011-02-16T21:29:00.005+01:00

Under en særdeles hyggelig fredagspils forrige uke endte vi opp med å diskutere blogging. Norges første Bloggawards som hadde gått av stabelen noen dager i forveien var selvfølgelig knaggen de fleste hang samtaleemnet på, men det kom også frem at noen av oss er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fotballfruer og sinna småjenter med fetish for gratis mascara og rigide treningsrutiner.

Jeg har vært innom mange blogger i mitt liv, og sett min egen utvikle seg fra en mellomamerikansk reiseblogg til en litt mere rotete hva-gjør-jeg-i-oslo-blogg til nå noe som jeg selv, helt upartisk selvfølgelig, mener glimter til med noen gode innlegg innimellom. Dette er ikke nødvendigvis et av dem.

Utfordringen i bloggverdenen er dessverre at det er så mye dårlig, og svært lite skiller seg egentlig fra det du vil finne på en eksponeringshungrig tenåringsjentes åpne Facebookprofil. Du får servert frokost, lunsj og middag (aldri mer enn 1200 kalorier tilsammen), treningstips mot appelsinhud (som 14-åring? You must be friggin kidding me!), siste snapshots fra en eller annen Bik Bok launch (hvor bildene alltid er tatt fra venstre) og i det hele tatt, fullstendig unødvendig informasjon, som fra et journalistisk og samfunnsvitenskapelig synspunkt er fullstendig ubrukelig. Linnea kjefter og smeller uten at man klarer å ta det helt seriøst, men dagens debattinnlegg i Dagbladet er faktisk noe av det bedre jeg har sett både henne - eller andre rosabloggere - skrive. Delvis saklig, nokså godt argumentert og ikke avbrutt av detaljerte bilder av sko, interiør eller halvspiste frokostbord. Jeg blir helt oppgitt, og når den ene rosabloggeren etter den andre går nedover samme lyserosa paljettpyntede vei mot evigheten, og ingen klare å tenke nytt eller spennende, bortsett fra kanskje Flike Piker, som da egentlig bare var én veldig flink pike, men så skrev ikke hun om mote heller, er ikke det så rart.

- minMote ønsker i samarbeid med Vixen Magazine å sette fokus på unge norske og utenlandske bloggtalenter med prisutdelingen Blog Awards. Vi mener det er viktig med en prisutdeling som anerkjenner innsats og kreativitet blant både nye og mer etablerte bloggere.

Bloggawards har vært debattert av de både i og utenfor verdensvevsfæren, og flere har lurt på hvorfor ikke deres blogg ble nominert. Det interessante, eventuelt tragiske, her er at ingen setter større spørsmål ved kategoriene i Blogawards?! Jeg hadde forventet meg at en inspirasjonsblogg eller en fotoblogg inneholdt annet enn klær og sminke! Når ble blogging synonymt med mote, litt for dyre sko og gratis sjampo i posten? Hva skjedde med Fritt Ords stipendmottakere? Den dagen en av dem er rosablogger skal jeg begynne å linke til dem, for der er det faktisk mye bra, interessant, og for ikke å snakke om samfunnsnyttig.

Under kveldens FBI på NRK satt eksperter fra Datatilsynet og svarte på spørsmål på en nettdebatt. Spørsmål som "Når kan jeg begynne å blogge?" og "Må jeg spørre foreldrene mine om lov?" florerte til både min egen, og tydeligvis ekspertenes forunding. Det hørtes nesten ut som om blogging var noe ulovlig, ukjent, eller skummelt, nesten som sex. "Gjør det vondt første gang jeg blogger?"

Blogging er hverken ulovlig eller skummelt, men sunt nettvett er viktig, og for min egen del, hvis jeg skal gidde å lese det andre skriver - innhold. På en måte er det en utrolig flott bragd, å ha 60 000 daglige lesere hvorav flesteparten forguder deg, der det du sier er lov, dine handlinger er makt og det lille av kritikk som kommer er stappfull av skrivefeil og uten sakling argumentasjon det heller. Spørsmålet er da - med en sånn styrke og påvirkningskraft, hvorfor ikke bruke det til the greater good? Hvorfor ikke oppfordre unge og uvitende lesere til å ta trikken oftere, til å ikke godta mobbing, til å bry seg om fremmede, gå på ski i marka, redde verden. Hvorfor ikke være med å spre at fordommer fordummer og at Stella er det nye Norge? Det er sånne ting det står respekt av.

For helt seriøst, jeg driter i hva slags mascara du bruker.

Is i rubben

2011-02-06T22:22:00.004+01:00

Da var det den dagen igjen. Ikke dagen julaften kommer på kjerringa, men dagen der Oslos finanselite og utenriksminister stiller opp i Sørkedalen med kondomdress og energigélé på tube, og er klare for årets Holmenkollen skimaraton. I dagesvis har menn med slips løpt inn og ut av rennkontoret og febrilsk forsøkt å bestikke seg til en bedre startpulje, for helt seriøst "Skiforeningens automatiske seeding fikk ikke med seg resultatet fra fjorårets renn, asså." Ok da, kanksje uten den siste "asså'en," men likevel. Langrenn har plutselig blitt sexy, og siden DN ikke har rukket å skrive så mye om Holmenkollmarsjen enda (i motsetning til f.eks. Birken) er dette et renn det fortsatt er mulig å få seg et startnummer til uten å sitte klar millisekundet etter salgstart. Får se hvor lenge det varer.

Uansett, etter en pastamiddag av dimensjoner og en solid frokost trasket Kristin og jeg bortover mot Majorstua tidlig lørdags morgen. Det var stille i gatene, og det var først da vi nærmet oss Frognerseterbanen at man merket at noe var på fære. Testosteronet var til å ta og føle på, og det luktet klister, svette og promp på trikken. Mannfolka (for langdistanen hadde 84 prosent mannlige deltakere) lo nervøst og diskuterte skismøring og snakket om konene som skulle stå i målområdet og heie dem frem de siste meterne etter selv å ha gått "jente-etappen" på 23 kilometer. Noen bemerket at startnummeret burde indikert sivilstatus, og jeg måtte si meg enig, her var det mye sporty gutter.

Kristin ble litt skremt da vi kvelden i forveien hadde snakket om offentlige resultater, men som Christian beroliget oss begge, om han hadde googlet en jente og sett at hun på et tidspunkt hadde gjennomført skimaraton ville det telle positivt - uansett resultat. Og sånn i skisammenheng, vinneren ble en 27-åring fra Kjelsås som hadde smurt Blå extra i bånn og V45 oppå. Milevis fra vår VR50 i tykke kladder som ble smurt på underveis i dokøen, og naturlig nok kom fyren da også i mål innen vi hadde nådd første drikkestasjon. Vinneren av dameklassen var en 22-åring fra Trondheim, så sånn sett må jeg bare si at jeg har gått ut på dato for lengst, har ingen fremtid innenfor norsk konkurranselangrenn, og må bare innse at jeg tar hele greia som en tur.

Og for en tur det var! Jeg kan jo opplyse de 3123 andre løperne som bare spurtet frem uten å se seg rundt at gårsdagen var en fantastisk dag for en skitur med nydelig sol, perfekt temperatur og mye glade folk i marka. At jeg sto og delte ut mini-M&Ms og vingummi på hver eneste uoffisielle drikkestasjon gjorde ikke saken noe værre, og det var rett og slett superhyggelig. Ikke minst takket være Kristins upåklagelig humør og entusiasme (gutter, legg inn aksjer?!), som helt klart hjalp meg over målstreken. Da vi nærmet oss mål så i vårt snitt til å ta innpå to plasser og kom susende inn på arenaen Nordtug, Bjørgen, Kalla og Boit snart skal innta, da med litt flere tilskuere forhåpentligvis.

Og sluttresultatet? Sms'en fra fra Ultimate Sport Service sier 55 kilometer på litt over syv timer. Birkebeineren - gå og ta deg en bolle!

Dear David

2011-01-30T14:01:00.007+01:00

I'm sitting in the middle of room XXIV at Palais des Nations, excited and thrilled over what's about to happen. Andrew McLeod, a famous AFL footy player from Australia, joins fellow colleagues at a high level panel discussion on how sports can combat racism. They start out with a few clips from the awesome game...

...and then get on to the more serious topics. Anyone with the slighest interest in the Asia-Pacific reason (or just a big fan of Nicole Kidman and her films) knows there is a tense relationship between indigenous Australians and those Australians who arrived after 1776. And sports has unfortunately not been excempt of this tension. One man who for real started to combat the racial challenges many aborignals faced and still face is Nicky Winmar, a St Kilda football player.

Towards the end of a game against Collingwood in 1989 he got sick and tired of the racist comments from the opponents' crowd, so he lifted his footy jumper pointed as his skin, and assured them that aboriginals sure could play footy too. It resulted in some very strict rules with an absolute zero-tolerance for racist remarks either from footy players or the crowd.

Over the years players have been expelled or been given severe penalties for racials comments during or after games, and Collingwood owner Eddie McGuire told Collingwood supporters that he didn't want them if they couldn't respect these rules. Good on, Eddie!

But despite the fact that Aussie Rules Football might have come one step in the right direction does not mean there is not far, far to go. Racism is one thing, and although Norwegian children songs like with "Hottentotts" and "Vesle Sambo" are getting rewritten to fit the new era, there are others who still struggle greatly with just being accepted.

David Kato was one of them. Being a Ugandan teacher and gay rights activist, 42 year old David was killed in his home last week. He and a couple of other men had sued the Ugandan newspaper Rolling Stones for publishing their photos and addresses and asked for any gay person to be hanged. The editors note after the discovery of David's murder is so grotesque it makes me sick "When we called for hanging of gay people, we meant... after they have gone through the legal process... I did not call for them to be killed in cold blood like he was."

Those kind of statements are not easy to swallow, and I cringe every time similar intolerance is outed in the Human Rights Council. Not everyone has to agree, but as Ban Ki-Moon told us on Tuesday, "I understand that sexual orientation and gender identity raise sensitive cultural issues, but cultural practice can not justify any violation of human rights."

So all I can say is that Norway is going to keep raising these important issues whenever applicable in the Human Rights Council. We will continue to urge states to legalize and recognize same-sex marriages, to call on the abolition of criminalisation of same sex relationships between consenting couples, and for human rights for black and white, gay or straight - it's about diversity, mate!

Sjarmen går, menneskerettighetene består

2011-01-26T22:49:00.002+01:00

Hadde jeg vært student igjen hadde jeg holdt en knapp på sosialantropologi. Hadde jeg vært en flue på veggen skulle jeg vært i storsalen til MR-rådet. Hadde jeg kunnet et annet språk skulle det vært arabisk så jeg kunne forstått hva mine algeriske kollegaer diskuterte med så voldsom energi. FN er en evig kilde til morsomme, underlige, og ofte helt uforståelige opplevelser, men desto oftere går jeg fra jobb som et undrende spørsmålstegn, full av nye erfaringer og med et digert smil om munnen.

Jeg har lovt å ikke røpe statshemmeligheter her, men at Ban Ki-Moon var på besøk i Genève igår er ingen hemmelighet. Jeg sa til Christian før jeg dro ned i Palais des Nations at nå skulle jeg høre på sjefen sjøl og bli skikkelig inspirert. Han sa at jeg nok kom til å bli skuffa, for Ki-Moon har ikke rykte på seg for å være den mest inspirerende. Etter en giverlandskonsultasjon i OHCA der han leverte en helt grei tale, og takket for bidragene fra de ulike landene bestemte jeg meg for å dra hjem istedenfor å bli nok et møte.

Da jeg gikk bortover gangen kom plutselig et koppel franske sikkerthetsvakter som husjet meg ut til siden, «Aller à droite, madame!», og jeg hoppet vekk som et forskremt ekorn. Et nanosekund etterpå skjønte jeg bakgrunnen for denne fiendligheten, og midt blandt bodyguards og pressefolk kom Ban gående. Han er høy til asiat å være og da han så meg stå klint opp mot veggen for ikke å forstyrre hans fremkost kunne han ikke annet enn å nikke og smile pent, og jeg ga han mitt feiteste glis tilbake. Da måtte jeg jo bare snu på femøren og rusle tilbake til storsalen for å høre på generalsekretæren nok en gang.

Time to kick some arse in the human rights council!!

Nye erfaringer

2011-01-17T21:25:00.003+01:00

Jeg tenker tilbake på monologen fra halvannet år tilbake. Selve rammen rundt; sivilstatusen og den ensomme leiligheten er samme, men innholdet i rammen er idag av en annen verden. Rart hvordan vi lærer av å feile, blir bedre mennesker av nye erfaringer, og helt seriøst, det som ikke tar kverken på oss gjør oss bare sterkere.

Bruno Mars' Billionaire strømmer ut fra Macbookens slitne høytalere, men for et tonedøvt musikkfjols som meg er det liten vits å investere i bedre lyd. Jeg har de siste ukene blitt frontet med spørsmål om musikksmaken min, og det er med hevet hode jeg sier at jeg bare skrur på radioen, jeg, og ser hva som skjer. I swear the world better prepare for when I'm a billionaire. Akkurat nå er det derimot menneskerettighetsforbrytere som bør passe seg. Jeg sender en takk til Peder og Simen for at de lager rå dresser med små traktorer på, og ikledd jakken av deilig, lysegrått stoff med skinnende blankt rosa fôr har jeg har store planer om å ta rotta på de som ikke oppfører seg i MR-rådet. I de kommende ukene er det blant annet Australia, Estland og Namibia som skal i ilden, men skal ikke se bort ifra at det er andre som bør lære seg litt "fingerspitzgefühl eller musikalitet" i behandlingen av enkelte saker.

Men, ja, hvor var vi? I en konge leilighet (har jeg sagt det nok ganger til at du kommer på besøk nå?) i Genève, med nytt kontor på jobben og bittelitt høyere lønn, dog ikke egentlig nok til å kunne rettferdiggjøre ovennevnte dresskjøp. Nå ja, jeg gjør som Cristina, smiler pent og snakker om prioriteringer. Blir så bra atte, der det skinner i lysekronene! Eksen til nye roomien hadde en forkjærlighet for belysning og tid, så i tillegg til en 50 tommers flatskjerm med 700 kanaler (hvor 98 prosent kun sender engelsk fotball), består leiligheten av et herlig sammensurium av enorme bestefarsklokker og designerlamper så spesielle at selv jeg hadde rynket på nesen før et mulig kjøp. TV'en er forresten et mysterium i seg selv, og da jeg etter å ha trykket på ørten forskjellige knotter sånn sirkus hundre ganger uten at den skiftet kanal trykket jeg på hjelp-knappen hvorav hele greia slo seg av. Nå, ja, da har jeg ihvertfall lært til neste gang!

Det har vært en sykt bra dag, og noen sykt bra uker egentlig, og jeg klarer liksom ikke å komme helt bort i fra at jeg tror jeg er sykt lykkelig. Selvfølgelig er det noe som mangler, som må jobbes og slites og sikkert grines litt for, men som Samuel Beckett sier, prøv og feil, og prøv igjen, men om ikke annet feiler du bedre neste gang. Ta med livsvisdommen videre, du. Santé!

Nyttårsforsetter

2011-01-02T20:07:00.003+01:00

"Jag vill ha ett bättre sexliv under 2011."
"Jag vill ha ett sexliv under 2011," skyter Gustav inn.
Per, som nettopp har servert meg årets ærligste nyttårsforsett, skuler stygt på kompisen.
"Nej, nej, bättre! Jag har ett sexliv."

Uansett er det vel et dårlig sjekketriks.

Jeg står med sjampagnen i den ene handa og kameraet i den andre og får årets første latteranfall. Vi står utenfor en liten roklubb i Stockholm, det er tett snødriv og vi har ikke sett en eneste rakett, men det betyr ikke at 2011 ikke kommer til å bli et sykt bra år av den grunn. For det har jaggu meg blitt tjueelleve. Jeg tror ikke jeg skal komme med noen lengre re-cap av 2010, men kort oppsummert har det vel vært som de fleste andre år. Mange oppturer og noen nedturer innimellom.

Årets høydare var nok helt klart Elbrus, som Christopher, Christian og jeg sto på toppen av 11. juli. Nå begynner Christian å prate om toppturer i India til høsten og da kjenner jeg det begynner å klø i plastikkstøvlene, så skal ikke se bort ifra at det blir en ny fjelltur i året som kommer og. Inntil videre skal Alpene være lekeplass og boltreplass, og skisportstedene Val D'isere og Verbier er bare et steinkast unna (ok, et langt ett, men likavæl). Det minner meg om at Norwegian har salg frem til 10. januar, så kunne du tenke deg å komme på besøk passer det å bestille billetter nå!

Men det er mye viktig som skjer i året som kommer og. I går ble det skrevet historie da UN Women med Bachelet i spissen begynte arbeidet for likestilling mellom kjønnene og "empowerment" av kvinner. Resolusjonen fra oktober spiller for så vidt også en stor rolle der. Om en liten uke blir det avgjort om Sudan splittes i nord og sør. Man kan selvfølgelig håpe på en demokratisk folkeavstemning, men med en internasjonalt etterlyst president er det ikke tvil og det er spenning og uro rundt resultatet, uansett hva det blir.

Men, krig og fred og religion og politikk og sånn til side. Hva skal du gjøre i 2011? Ikke kom med noe sånt trene-mer-spise-sunnere-pjatt. Kom med et skikkelig nyttårsforsett, álá Per sitt. Som må jobbes litt med. Kjempes litt for. Som gjerne gavner deg selv, men helst noen andre og. Skal du bli flinkere til reise deg for gamle damer på trikken? Åpne døren for mødre med handleposer? Bry deg om fremmede? Jeg tror virkelig karma kommer og biter deg i ræva hvis du ikke er snill, og etter å ha lest PostSecret en stund nå er det skummelt å se hvor lite som ofte skal til for å gjøre andre glade. Så, om du ikke har noen glupe nyttårsforsetter å komme med sånn på sparket, kan du ikke bare løfte blikket fra pc'en, iPhonen eller HTC-mobilen din, og servere sidemannen ditt saftigste glis? Så har du gjort dagens gode gjerning ihvertfall?!

Godt nyttår!

Kontraster

2010-12-18T19:00:00.003+01:00

Jeg vrenger meg rundt i senga og ser med forkskrekkelse at klokka er 07.29. Vekkerklokka burde ringt for tjueni minutter siden, og det er nå så vidt en time til jeg skal innfinne meg i Ragnar Knophs sal for å ta en eksamen i menneskerettigheter. Det er ni timer til flyet mitt tilbake til Genève letter og et døgn til jeg og de andre praktikantene skal ta en da capo på julebordssangen vi laget til delegasjonen. Den er laget med Bjelleklang-melodien, som for øvrig er en av de sangene som har fått Human Etisk godkjennelse siden den ikke inneholder religiøst innhold. Jeg røsker med meg Folkerettslig Tekstsamling som jeg har fått låne av Kristin og håper den blir akseptert av bokkontrollørene, hvis ikke sitter jeg igjen med pent få muligheter til å komme meg igjennom denne eksamen. Pensumboka har en invitasjon fra en ambassademiddag som bokmerke, men merket er dessverre kun halvveis, og det er kun de første ti sidene som er gulet ut.

Jeg har et ambivalent forhold til hele Blindern, og det er ikke kun på grunn av manglende pensumlesing, jeg har aldri følt meg helt hjemme der. Jussfakultetet nede i byen er ihvertfall intet unntak. Det er rart hvordan man kan føle seg hjemme her eller der. Hos Kulturstudier i Markveien føler jeg meg alltid hjemme. Kan droppe innom etter å ha vært borte i uker eller måneder, pc'en står der fortsatt, jeg logger på og er i løpet av kort tid «hjemme.»

I Genève har jeg også begynt å føle meg hjemme. De første ukene kunne jeg ikke skjule gliset idet jeg gikk forbi vaktene med FN-skiltet mitt stolt dinglende foran meg. Nå tar jeg alltid den selvbetjente snarveien, drar kortet og dytter meg selv igjennom portene som om det er den største selvfølge.

Tilbake på pikerommet kikker jeg litt fandenivolsk oppi den overfylte kofferten som står og breier seg utover og lurer på hvilket klesplagg som gjør meg minst «jussete»? Jeg har gått i penklær de siste månedene og for en som trives best i olabukse og t-skjorte er det litt av en utfordring å burde stryke skjorter hver dag. Akkurat i dag kan jeg ha på meg hva jeg vil. Det er tross alt eksamen. Jeg drar frem den oversize og ufattelig myke Øysteinsgenseren der «Follow your dreams» står printet i rødt og hvitt i sterk kontrast til genserens gressgrønne farge. Den er så langt unna perleøredobber jeg kommer, tenker jeg, og drar den over hodet på vei ut døra.

Noen dager sitter jeg på et hotellrom midt i red-light-district i Genève. Jeg leter etter leilighet fra våren av, men gjør en mental note til meg selv om å holde meg langt unna dette området. I et overpriset, overrated boligmarked er leilighetsjakt her i byen et værre mareritt. Det er så mye drit, så mange sleske roommates og så mange skitne kjøkken at det halve kunne vært nok. Men i ettermiddag brøytet jeg meg gjennom julemarkedet i Carouge, ringte på døra til en hyggelig brite i begynnelsen av 30-åra, og det sa pang med en gang. Vi matchet utrolig bra, praten gikk i ett, og innen hun var ferdig med første røyken (røyker ikke inne) hadde jeg fått tilbud om å bo i leiligheten hennes. Den er stor, nyoppusset, har et fantastisk kjøkken og to verandaer. Det føles som julaften og bursdag på samme tid og gjør at de neste seks månedene i Sveits plutselig virker fristende, utfordrende og skikkelig gøy. Besøk anbefales!

God jul!

Det snør.

2010-12-04T17:31:00.000+01:00

Det snør så mye at bilene står, at bussene stopper,
at togene streiker, det snør.

Det snør så mye at folk blir seine, at folk blir sinna,
at jobben stenger, det snør.

Det snør så mye at delegatene undrer, at FN stenger,
at møtene utsettes, det snør.

Det snør så mye at gatene fylles, at fortaunene dekkes,
at veiene stenges, det snør.

Det snør så mye at barna får fri, at de vokse tar fri,
at ingenting funker, det snør.

Det snør så mye at politiet tar ansvar, at orden kreves,
at folk må lytte, det snør.

Det snør så mye at himmelen er grå, at sola forsvinner,
at alt er hvitt, det snør

Det snør så mye at flyplassen stenges, at flyene snur,
og nekter å lande, det snør.

Og midt oppi dette, sveitserne lurer, må nesten spør',
nesten helt uforberedt på hva man gjør.

Når det snør.

Knausgård alene i Paris

2010-11-16T21:45:00.004+01:00

Et av de stedene jeg tror jeg har tilbragt mest tid i oppveksten er på Skien Bibliotek. Nå høres det innmari nørdete ut, men biblioteket lå rett bak skolen, de hadde Dagbladet og VG som man kunne låne, og fra 1998 eller deromkring hadde de fire pc'er også. Så jeg dro på biblioteket etter skolen, leste Sterke Meninger i Fredag og skrev mailer til Christer og Ina, selv om vi bodde i samme by.

Det var hyggelig på biblioteket, her kunne man slappe av. Jeg holdt meg lenge i barne- og ungdomsavdelingen. Mamma ville at jeg skulle lese Hamsun og Hemingway, jeg syntes det var mer spennende med ungdomsdramaer, om kjærlighet, sorg og lengsel. Ikke at de to kategoriene nødvendigvis er uforenelige.

Da jeg var liten, før internettets tid, var en av favorittbøkene mine Minou alene i Paris. Den handler om katten Minou som mister matmoren sin og tusler rundt alene i Paris. Den er egentlig ganske trist, men jeg mener å huske at den ender godt, og vi var så glade i den boken at katten vår selvfølgelig også skulle hete Minou.

De siste par årene har jeg begynt å lese mer voksenlitteratur, men jeg sliter fortsatt med bøker som ikke umiddelbart griper meg. Som for eksempel pensumbøka i miljørett. Da er trikset å ta med boken som eneste lesestoff så kommer man igjennom det til slutt. Ellers synes jeg Knausgård har vært litt for poppis til at jeg har giddet å slenge meg på den bølgen. Inntil igår. Jeg glemte miljørettspensumboka hjemme i Nyon, og da Turid lurte på om jeg ville låne bok 5 i serien om hans kamp, mot at jeg passer på at mursteinen blir fraktet til Norge før eller senere slo jeg til. Jeg vet ikke helt om jeg liker det jeg leser enda. Sidene vendes i hurtig tempo, men jeg skjønner ikke helt det ville og gale med den helt enda. Kunne like gjerne vært Saabye-Christensen. Knausgård tusler rundt i Bergen og drikker øl på Opera, men foreløpig er det ikke nok intrikate hemmeligheter og intime detaljer til at jeg synes det har vært verdt all spalteplassen i Dagbladet. Kanskje jeg bare har begynt på feil bok?

Jeg er på vei til Norge, og måtte mellomlande i Paris. På grunn av EasyJets for sent inkomne fly fløy Norwegian videre uten meg og jeg har overnattet på et lite lugubert hotell uten lys i gangene i Orly. Jeg låste begge dørene til rommet og satte kofferten foran døra, men ingen prøvde å bryte seg inn i løpet av natten. Jeg kom alt for tidlig til flyplassen idag morges og satte meg på en tralle midt i avgangshallen og fortsatte Min Kamp. Hans kamp.

Nå driver EasyJet sitt personale og har det moro med passasjerer som er seint ute. Stewardessen ser folk komme løpende fra langt unna og begynner samtidig en nedtelling – 10 – 9 – 8 – 7...noe som igangsetter en spurt uten like gjennom tax-freen, så sjampagneflasker og souvenirfigurer av Eiffel-tårnet skvetter til side, til alle andre passasjerer med god tid sin store fornøyelse.

Og det er ikke så gærent å sitte her og vente på flyet. Jeg er jo tross alt ikke alene. Det er meg og Knausgård. I Paris.

Kjære arbeidsgiver

2010-10-27T19:02:00.004+02:00

Næmmen, sitter du der med søknaden min? Så moro da! Som du sikkert har skjønt har jeg nettopp sagt opp stillingen min i Kulturstudier. Det er et fantastisk firma med utrolig hyggelige kollegaer, og tidenes beste arbeidsmiljø, men jeg føler tiden er inne for å lære noe nytt og det er derfor jeg søker jobben hos dere.

På jobb idag fikk vi vite hvem som skal ta over traineestillingene når vi er ferdige i Genève i desember, og det første Jennifer gjorde var å Google dem. Hæ, sa jeg, Google dem?, før hun sa "Jaaah" (på skikkelig bergensk), "Jæj guuglæt deRRE åh!" og da måtte jeg jo bare innrømme at jo, jeg hadde tatt et kjapt internettsøk og visste sånn halvveis hva Jennifer, Petter, Christian og Ørjan hadde vært "up to" før vi møttes på delegasjonen i september. I og med at jeg sitter med ansettelsesprosessen til min gamle stilling, samtidig som jeg søker nye jobber sitter jeg på begge sider av gjerdet, og lærer mye av de mange søknadene som renner inn og. Jeg vet ikke så mye om søkerne enda, bortsett fra hva de har skrevet på CV'en, men jo nærmere en ansettelse vi kommer, jo større blir nok informasjonshungeren min, og jeg skal nok finne ut av hvilke Blindernemner de har vært meldt opp til, hvor fort de løper Nøklevann rundt, og hva de mener på Twitter. Eller hur, er det ikke derfor du er her?

For hvem er du? Mest sannsynlig jobber du med noe innen bistand, likestilling, kvinner, utdanning eller miljø. Eventuelt all of the above. Siden du sitter her og leser dette har det mest sannsynlig stått noe om sosiale medier i stillingsannonsen, og du vil sjekke om det jeg skrev om at jeg hadde kjennskap til sosiale medier var sant. Eventuelt er du bare skikkelig nysgjerrig. Jennifer sa jeg var "søkbar." Vet ikke om det er positivt eller negativt, men jeg står da inne for det jeg skriver, og hvis en journalist ikke tørr å stå frem offentlig, da er hun ikke mye kvalifisert til jobben. Så joda, det er helt greit at du er her.

Men det kan ikke bare være lett å være arbeidsgiver. Til tross for at Kulturstudier har fått mange godt kvalifiserte søkere til den tidligere jobben min krever jo søkerne noe av oss også (slik som jeg vil kreve noe av deg). Som du har lest på CV'en min er jeg relativt glad i å ha mange baller i lufta samtidig. Jobb, studier, styreverv, venner, sport og fritid, og jeg nyter en stappfull arbeidsdag med varierte oppgaver. Jeg "thrive" (og her finnes det ikke et godt norsk ord), blomstrer kanskje, når jeg blir oppmuntret og blir et arbeidsjern uten sidestykke. Men det krever gode kollegaer og en organisert arbeidsdag. Jeg liker organisering. Tuller ikke der. Da Astrid, Kristine, Morten og jeg reiste øst-Australia rundt i 2003 hadde jeg lagt opp et dagsprogram (om ikke timesprogram) inkludert utgifter, og vi fikk en knalltur og fikk sett ufattelig mye på veldig kort tid. Jeg har aldri vært så flink til Rubiks kube, men gi meg 15 møter som skal presses inn på en uke i tre europeiske land og jeg har reiserute, overnatting og til og med en kaffepause fikset innen du har rukket å kommentere denne bloggposten. Dette kan jeg.

Kulturstudier har hatt en relativt flat struktur. Ikke at jeg nødvendigvis trenger kort avstand til toppsjefen, det som er viktig er at det er en lav terskel for å komme med ideer og innspill, og at ingen ideer er dumme (det er bare ikke alle som blir brukt). I tillegg verdsetter jeg ærlighet, humor og framsnakking. I retur kan jeg tilby en miljøbevisst, morgenglad og positiv person som ikke gir seg før "the fat lady sings." Hvis du fortsatt ikke er overbevist, ring Henrik. Han lovet å gi meg en allright referanse.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Kjærligheten er det vakreste i verden

2010-10-13T18:32:00.002+02:00

Jeg har fulgt redningsarbeidet til gruvearbeiderne med et halvt øye. Da de først ble stengt inne var jeg i bryllup, og da brudevalsen var danset ferdig var det kommet så mange andre nyheter at 33 forsvunnede chilenere var en trist nyhet, men ikke noe man tenkte veldig mye mere på. Særlig ikke når de ikke ga livstegn fra seg. Så gikk det to uker og jeg var i et nytt bryllup, omtrent samtidig med at de faktisk fikk sendt en beskjed opp til overflaten om at de var i live. Folk jublet. Men på det tidspunktet skrev Dagbladet at de ikke kom til å komme opp før jul, og da var det lissom ikke så mye mere man kunne gjøre der og da.

Nå har imidlertidig nytenkende teknologi og en duppedings med navn Felix fremskyndet arbeidet og i natt begynte de å dra den ene etter den andre gruvearbeideren 700 meter opp. Følelsen skal visst tilsvare 100 baklengssaltoer (jeg har problemer med å klare én). Men nå skal de endelig få sett familiene sine igjen. Noen har fridd, noen har fått barn, noen har blitt ferska, men i bunn og grunn - de skal få se sine kjære igjen.

Jeg reiser mye, men har sjelden problemer med å dra fra folk (høres kynisk ut), men gjensyn derimot, da blir jeg sippete. Tror det er en av grunnene til at jeg elsker Love Actually, flyplasscenene der gamle og unge, voksne og barn sees igjen etter kortere eller lengre tid fra hverandre. Jeg synes gjensyn er noe av det vakreste i verden, og kommer derfor gjerne tidlig om jeg skal møte noen på flyplasser, nettopp for å kunne iaktta andre i deres gledesrus. Bildene av Claudio, Mario, José og Jorge gjør at jeg får frysninger, og familiens lykke når gutta kommer opp fra hullet får meg nesten til å grine.

Jeg var så spent på utviklingen at jeg måtte sjekke nettavisene da jeg våknet i natt. Jeg håper, håper ting går bra og alle kommer trygt ut. Den eneste bolivaneren i gruva er blitt lovet et lite stykke land av Evo Morales så han og kona kan dyrke litt mais og han skal slippe å sette foten i en gruve igjen. Sånt gjør meg rørt.

Nå er jeg på vei hjem til Oslo for en langhelg med venner og kollegaer og jeg gleder meg til gjensynet med masse fantastisk folk. Jeg gleder meg til å føle høsten på kroppen, til å vandre langs Akerselva og spise grovbrød med brunost. Jeg gleder meg til å gå tur i skogen, drikke rødvin rett fra pappesken og en klatretur på Klatreverket. Jeg gleder meg gjensynet med Norge, gjensynet med vennene og jeg gleder meg skikkelig til å gi mamma en god klem.

Action under stalaktittene

2010-10-03T09:22:00.004+02:00

Det er ikke hver dag jeg sitter i et rom under tusenvis av stalaktitter, dekorert med 100 tonn maling, til den nette sum av 160 millioner kroner. Det er heller ikke hver dag jeg ser mektige statsledere hisse seg opp eller spøke rundt, eller hver dag virkelig banebrytende resolusjoner for bekjemping av diskriminering mot kvinner blir vedtatt.

Så er det ikke hver dag det er menneskerettighetsråd heller.

De siste tre ukene har jeg vært i sikkert nærmere 100 timer med møter på grunn av menneskerettighetsrådets 15. sesjon. Vann, sikkerhet, ytringsfrihet, brenning av (eller, rettere sagt stoppingen av brenningen av) hellige bøker, terrorisme, utdanning og mye, mye mer har vært temaer som har blitt tatt opp på høyeste nivå, diskutert, stemt om, diskutert mer, og endelig vedtatt.

Mexico og Colombia introduserte en resolusjon som har som mål å eliminere diskriminerende lovgivning. Dette er et av de første stedene der diskriminering må elimineres fordi det påvirker alle aspekter av en kvinnes liv. Husker noe av problematikken da jeg var i Guatemala var retten til land. For Mayaene er retten til land, og det å eie egen jord, et lite stykke av Madre Tierra utrolig viktig, men hvis kvinner ikke har arverett oppstår det problemer. Hva skjer hvis en mann kun har døtre? Hva skjer hvis ektemannen dør? Livsgrunnlaget til kone og barn kan da plutselig forsvinne som et hull i jorden.

Men, alle land kan ikke være enige, og flere stater tok ordet og mente at denne resolusjonen burde innføres, med det forbeholdet om at stater tok hensyn til resolusjonen i forhold til egne lover. Nja, njo, Mexico ga seg ikke og sa at resolusjonen skulle gå igjennom sånn som den var. Det var tross alt halve jordens befolkning det stod om her. Norges egen FN-ambassadør er en utrolig kvinne som heller ikke nøler med å kjempe sine medsøstres sak. Norge er et foregangsland når det gjelder kvinnerettigheter, og det er blant høyeste prioritet på dagsorden. Det gjør meg stolt.

Etter nok en runde med diskusjoner og innlegg, og en spennende avstemning som avviste endringsforslaget i teksten ble det vedtatt at resolusjonen blir "adopted without a vote," noe som i prinsippet betyr at alle er mer eller mindre enige. Det brøt ut jubel i salen, folk klappet og klemte hverandre. Jeg er sikker på at noen gråt en gledeståre - en kamptåre. Det var en stor dag for kvinner verden over. Mange vet nok ikke om vedtaket, og mange skjønner nok ikke helt hva det innebærer for dem i praksis, men om noen år bør arbeidet dette mandatet utfører ha klart å skape endringer, beskytte og fremheve kvinners rettigheter. Og gjort verden til et litt bedre sted.

The meeting is adjourned.

Alle jenter fortjener å være trygge

2010-09-22T18:30:00.002+02:00

Den tørre jorden virvles opp hver gang joggeskoen treffer bakken. Et bein etter det andre, i takt, monotont, kun avbrutt av jammeret fra de svære svarte fuglene som sitter på jordet litt bortenfor. Det er høst og helt skyfritt. Himmelen er lyseblå og lufta krisp. Jeg kjenner lukten av de råtne eplene som har falt ned fra trærne, må være den eneste lukten av råtnende «noe» som faktisk er behagelig. Vinrankene står rekke på rad litt lengre bortenfor stien jeg løper på, men med nett over så de jamrende fuglene ikke skal forsyne seg. Jeg får lyst til å smake. En enslig ranke står litt borte fra de andre. Glemt liksom. De blå druene er små og syrlige, med alt for mange stein i forhold til størrelsen. Jeg fortsetter. Ser en annen jogger komme løpende mot meg i det fjerne. Veien er helt rett så jeg ser han i god tid før vi møtes. Rekker å tenke at han har samme ærend som meg. Rekker å lure på om han er kjekk. Rekker å lure på om jeg skal se opp eller ned eller bort, men bestemmer meg for å se på han og si «bon soir» idet vi passerer hverandre som to lyntog. «Bon soir» høres jeg langt bak meg idet høstvinden tar tak i håret og rufser til hestehalen. Jeg svinger rett før motorveien og fortsetter rett frem. Jeg har verdens beste utsikt! Mont Blanc synes i det fjerne, snøkledd og badet i rosa aftensol. 4808 meter med fjell. Synlig fra hundre kilometer unna. Jeg må nesten le høyt så vakkert det er med vinrankene og Lac Leman som et slags backdrop for hele herligheten. Husker vi lærte at Mont Blanc var Europas høyeste fjell da jeg gikk på barneskolen (nå vet jeg jo bedre), men bestemmer meg for å lese mer om det seinere. Jeg kjenner svettedråpene piple frem i pannen og vender nesa trygt hjemover.

Det er nettopp det. I Genève er jeg trygg. I Genève har jeg muligheten til å gå ut alene på kvelden, uten å være redd. I Genève har jeg muligheten til å jogge i shorts og singlet uten å bli pisket for usømmelig påkledning. I Genève kjenner jeg lukten av råtnende epler, ikke av av råtnende lik. I Genève har jeg muligheten til å gå på drueslang uten å få hånden kappet av for å tyveri. I Genève har jeg muligheten til å møte på en annen jogger uten frykt for at han skal voldta meg. I Genève kan jeg si hei til joggeren uten at det anses som flørting, og ingen av oss risikerer fengsel eller steining for utenomekteskapelige forhold. I Genève har jeg mulighet til å jogge langs veien uten å være redd for veibomber eller annet udetonert faenskap. I Genève kan jeg se på et av verdens flotteste fjell, og som jente har jeg muligheten til å bestige det, hvis jeg har lyst. I Genève kan jeg le høyt, synge og danse uten å bli sett ned på, eller bli baksnakket. I Genève har jeg rett på skolegang og utdanning, og skolene står trygt uten fare for å bli bombet eller ødelagt av menn som mener at utdanning ikke er for kvinner. I Genève kan jeg gå ut hver morgen, og vite at jeg kommer trygt hjem hver kveld. I Genève.

I mange deler av verden derimot blir millioner jenter og kvinner hvert år utsatt for seksuell vold. Jeg har sittet i Menneskerettighetsrådet de siste ti dagene og hørt på representanter fra over 100 land forklare hvordan deres land skal ta tak i utfordringene verden står oven for. Noen gjør det mer overbevisende enn andre, og nettopp derfor, fordi du ikke alltid kan ta det folk sier for god fisk, er det viktig at du bryr deg. Still spørsmål, krev svar. Still krav, krev mer.

For alle jenter fortjener å føle seg trygge.

Rød grød med fløde

2010-09-17T21:09:00.005+02:00

Det var Ninette som pleide å si det. "Rød grød med fløde" er omtrent så dansk som du kan få det, en urtypisk dansk setning som får med alle de rare dype vokalene, potetlydene og harkingen som får selv folk med bra språkøre til å grue seg for fremføringen. Litt som franskmennenes "Un bon vin blanc," som jeg må si jeg får betraktelig mer bruk for her nede, enn ripsgrøt med en melkeskvett. I oppveksten synes jeg alltid det var litt trist at vi lærte dansk istedenfor italiensk, men de siste årene har det ikke tatt slutt på episoder der det har vært svært nyttig å kunne dansk til tross for at det egentlig er veldig likt norsk.

Første hele arbeidsuka er overstått på jobben nå, og igår var alle de nordiske menneskerettighetsfolka invitert hjem til den finske delegasjonen. Jeg opplever utrolig mye spennende, morsomt, frustrerende, og interessant på jobb, men ambassadøren vår startet det første møtet med å si at det ble lite populært hjemme i Norge om man satt i MR-rådet og twitret. Skjønner jeg for så vidt godt, selv om det har vært mer enn nok å twitre om. Så, for å komme med en disclaimer først som sist, alt som eventuelt måtte publiseres på denne bloggen er også å finne online for kvinnen i gata, og du vil ikke få noen inside informasjon eller statshemmeligheter her. Det må du til andre, mer pålitelige aktører for å få tak i.

Men, tilbake til delegasjonsmiddagen. Alle de skandinaviske landene har 3-5 interns ansatt på en lønn som tilsvarer den i Mauritius, Hviterussland eller Panama. Skal ikke klage altså, det er tross alt høyere enn gjennomsnittet i 120 land, men allikevel ikke høyt nok til at man kan leve et formidabelt liv i overprisede Genève uten å gjøre et saftig innhugg på sparekontoen, eventuelt øke gjelden i Lånekassen tilsvarende. Uansett, disse praktikantene har mye til felles og vi liker å prate sammen, men jeg synes det blir komisk når danskene og svenskene står og prater engelsk til hverandre. Den danske menneskerettighetsambassadøren som er i Genève pga grunn av sesjonen kom og ble med i samtalen vår og poengterte også dette fenomenet, før han slo over til "skandinavisk" og plutselig kunne snakke med den svenske internen på "morsmålet sitt." Det foregår mye lobbying og prating med andre land, før, under og etter møtene, men ambassadøren ga plutselig sterkt uttrykk for at nå forstod jeg jo hva han sa, så nå måtte det bli slutt på dansk hemmelighetskremmeri, jeg var en insider.

Hadde flere lignende hendelser fra Australia, der Ivy og jeg ofte lekte "spot a Norwegian game," noe som forøvrig er ganske lett, men det er en påminnelse om hvor viktig det er å tenke seg om to ganger før man sier noe på sitt eget språk i et slik internasjonalt miljø - du aner ikke hvem som plutselig står ved siden av deg i heisen og hvor mange språk vedkomende snakker.

Iom at pappa forlot Danmark seint på 70-tallet, kan man godt si at dansken hans aldri har blitt helt oppdatert, men heller videreutviklet seg i forhold til norsk. Dette har smittet over på oss, og særlig jeg som snakket lite dansk i en periode, snakker fortsatt dansk som om jeg levde i København i halvfjerserne. En av Kulturstudiers rekrutterere refererer til dansken min som "yndig", og menneskerettighetsambassadøren sa at dansket min minnet ham om sånn Håkon den 7. snakket (uten forøvrig selv å ha levd på det tidspunktet), eventuelt som Yvonne i den danske Olsenbanden - det de kaller sin Valborg.

Jeg har snakket litt om språk med de andre norske praktikantene, om hvordan det å kunne sette mandarin, spansk, eller swahili på cv'en kan hjelpe en med å få drømmejobben i fremtiden. Jeg hadde aldri trodd dansk skulle være noe fordel, men plutselig ble jeg litt usikker, og tror jeg skal bruke potetspråket mitt for alt det er verdt!

Poff, og klokken er syv

2010-09-13T21:13:00.003+02:00

Jeg står i den klamme ettermiddagssolen på togstasjonen i Antibes og svetter. Jeg føler meg ikke det minste som kjendisene som har ferieboliger og ferieyachter i nabolaget, men er rød i toppen fordi jeg hadde på meg alt for mye klær da jeg dro fra Genève. Det regnet og var kaldt i Genève. Det blir ikke noe bedre av at kvinnen som går forbi meg er uforskammet perfekt på alle måter. Hun er slank, men ikke runwaytynn, hun er brun uten den påtatte nyansen av oransje. Hun har tydelige leggmuskler, men mer som et dådyr enn som David Beckham og den hvite luftige sommerkjolen overlater akkurat nok til fantasien at man ikke kan kalle det slutty påkledd. Jeg ser rundt meg for å se om ikke resten av perrongen er like betatt av dette prakteksemplaret av en kvinne som jeg selv tydelig er, men de – også mennene – virker heller likegyldige. Det tar et sekund eller to før jeg innser hvorfor, jeg er i Frankrike, små kvinner og yndige Amelies hjemland, der det meste, selv det å headbutte motstanderen under VM-finalen fremstår som den største naturlighet. Der de spiser pain au chocolat til frokost, men gjennomsnittsstørrelsen allikevel er 34. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

Etter en fantastisk tur til Zürich forrige uke hadde jeg store forventninger til langhelgen i Juan Les Pins, og i motsetning til Frankrikes prestasjoner i fotball-VM (både årets og forrige), innfridde disse. Veivende med norske flagg kom Astrids lille familie kjørende og jeg var klar til å nyte noen sommerdager til langs den franske riviera. Vi startet kvelden med et glass rosa sjampis på verandaen, og morsomt nok virket det som om hele nabolaget poppet sprudlevannet akkurat da, små poff hørtes fra verandaene i alle etasjer. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

I tillegg til sjampagne og høy hummerføring (både bilen og sjømaten), kan det neves at garasjeannlegget til Astrid er mer bevoktet enn inngangspartiet (man parkerer jo ikke Ferrarien i stua). Det er generelt nok av penger på rivieraen, men sammenlignet med den overprisede sveitserfrancen jeg har måttet forholde meg til de siste dagene var det faktisk ikke så gærent, og siste dagen bega vi oss ut på en liten shoppingtur. På den lille hovedgaten virket folk ekstra hyggelige denne søndag morgenen og damen i den første butikken fikk likegjerne stylet Astrid så hun skinte om kapp med både Jolie og Holmes, damer som ofte frekventerer strøket iført mørke solbriller og med bodyguarden på slep. Lille Theodor var nok instruert til si ifra når kredittgrensen var nådd og etter butikk nummer fire hadde vi lite annet valg enn å returnere til leiligheten. Der ble jeg møtt av en overdådig lunsj, «Lunsjen er det viktigste måltidet til franskmennene,» sa Astrid, og jeg stemte gledelig i. Med tre sjokoladebrød og mye annet godt innabords i løpet av helgen er buksesmekken i klem og jeg skjønner ikke helt hvordan de franske damene får det til. Tydeligvis har jeg mye å lære.

Sharing is happiness

2010-09-04T23:24:00.004+02:00

After 24 hours of true-blue Aussie company my mind is struggling with Norwegian terms and I'll continue in English - for the time being.

To end up where I am now, sickly full of chocolate and very happy I have to go a few years back, to 2001 when I met a girl named Anita during recess at John Paul College in Frankston. Anita was an adorable girl back then (and nothing has changed, so any single, sweet, male readers of this blog can so kindly ask me for her number), and we immediately became friends. We shared the school bus back to Langwarrin, and Anita would so kindly guard me from the weird Langy kids who'd say all sort of things in an aussie accent I hadn't quite mastered yet - as well as from people more close to me, like Dean's insults or rude jokes. She was (and is) extremely funny and we have spent quite some hours laughing and joking around, experiencing what should be experienced during those teen years, and stories of parties, boys, friendship and trust were bouncing off the walls of old JPC. Halfway through year 11 Anita left for New Zealand, leaving behind a teary-eyed assembly, accompagnied by Olivia's interpretation of Amazing Grace.

It took two years and an apartment on Collins Street before I saw Anita again, and we caught up randomly, but less frequently during my last years in Australia. Then Anita decided to move to Dubai to work for Emirates and suddenly she was flown in my direction several times a month. Despite Norwegian setting up a direct route to Dubai the arab airline has never thought about dipping into Norwegian oil money and getting themselves to Oslo, hence, Anita has never come for a visit.

That doesn't mean we haven't tried to catch up though. In 2007 we were only an hour or so apart in Scotland. In 2008 I was in London in April, but she wasn't there til May. In 2009 I spent three months in Southern Africa, one of Emirates most frequented destinations, yet we managed to miss each other by a few days or weeks every time. Anita still hasn't flown to Buenos Aires, so no luck there either, and as I was in Moscow in July, Anita decided to wait until August - 2010 so far brought no luck. But then there's a Norwegian saying "Aldri så galt at det ikke er godt for noe," meaning that even when bad things happen, good things can come out of it. So when my e-mail got a virus and sent out unsolicited junk mail to Tom, Dick and Harry, Anita (very thoughtful of her) replied and said she thought I might have a virus on my computer. I said yep, I sure hadn't started selling cheap mobiles for only $9,99, but appreciated her thoughtfulness and told of upcoming plans of moving to Geneva. In a bi-sentence (and more because it had become a custom) I asked if she didn't have any flights to Switzerland any time soon. Oh, yes! Only four days after I had entered chocolate mekka, Anita boarded a Boing 747 and cruised towards Zürich, where we finally caught up, only to realize that despite all the years that had gone past, it felt like we only saw each other yesterday.

After a delicious buffet breakfast at the Hilton Zürich airport, all courtesy of Emirates and their good treatment of staff, we were dissapointed to find out the Lindt Chocolate factory had shut down their guided tours due to "hygienic purposes." In search for a substitute we landed at Sprungli, a fine confiserie that my mum used to visit back in the 70s when she and her girlfriend took a weekend off their jobs in the Swiss Alps. Sprungli has redone their toilets, so although looking nothing like the toilets at Sydney Opera House, which mum compared them to, it was a fantastic rich and chocolate endulged experience.

After eating more chocholate than recommended by Roede and Atkins combined we ran up the stairs to look at the town from above, followed by strolling the Rodeo Drive of Zürich and window shopping along the lake.

It was sad to say goodbye as Anita had to go back to Dubai on the evening flight, but while I was gathering my stuff the darling had made me a packed lunch of small Luxemburgerlis to bring on the train - small macaroons with fillings that overgo most people's normal imagination.

As I was overlooking Lac Lemán on the return to Geneva I couldn't stop thinking about how fantastic 24 hours can be if you just do your research and make use of every hour, and I can't wait til Anita (or someone else) comes to Geneva for fondue sometime soon! Even if it's just for a weekend I promise it will be worth it!

Suverin Suveren

2010-09-01T19:46:00.003+02:00

"The world is a book and those who do not travel only read the first page." Saint Augustine

Heldigvis for meg har foreldrene mine likt å lese bøker og siden den kinesiske mur utpå vårparten 1984 har de i tide og utide dratt Cristina, Marco og meg land og strand rundt, noe som igjen har inspirert til videre soloreiser. Da Marco fant ut at han skulle studere i Pécs, og jeg skulle begynne å jobbe i Genève, byer som begge ligger på 46 grader nord på samme kontinent (for en gangs skyld) tok det ikke mange sekundene før det ble bestemt at vi skulle kjøres til døra! For nøyaktig en uke siden la vi ut fra Larvik med en småskvetten fergekaptein og sykt høye bølger. Starten på turen ble noe mer gyngete enn først planlagt og etter å ha gått i ring i tre timer utenfor Hirtshals løyet endelig vinden nok til at vi kunne komme i havn.

Forsinkelsen fikk noen ringvirkninger og siden mamma hadde bestilt hotell neste natt utenfor Brno i Tjekkia måtte vi bare komme oss dit, samma hvor seint det ble. Uten lappen bidro jeg med det jeg kan best - og som uutholdelig baksetesjåfør holdt jeg på å bli satt av opptil flere ganger.

Familien Rossi har en litt tilfeldig måte å reise på, og av mangel på dårlig Tjekkiakart tok vi en villkårlig frakjørsel sånn sirkus litt utafor Brno. Etter ti minutter på veldig mørke veier uten veiskilt i sikte dukket hotellet vårt opp av ingensteds. Flaks, sa Suverin Suveren.

Dagen etter bar det videre til Pécs, en flott middelalderby sør i Ungarn med vinmarker rundt, brostein i gatene og nok italiensk innflytelse til at de kan lage en skikkelig pizza. Når øl'en kostet 20 kroner var det liksom helt greit det og, til tross for en myntenhet som burde vært avskaffet med slaveriet, ungarske forinter, kortnavn - huffer. Marco betaler en åtti-nitti-tusen huffer for en konge leilighet i Mariagaten, fem minutter fra sentrum av byen. Og her er det bare å tenke seg tilbake til italienske lire. Huffene er ikke verdt metallet de er trykket på. Ungarn er grisebillig! Flaks, sa Suverin Suveren.

Neste dag fortsatte vi tilfeldighetene og etter noen timers kjørsel i regnværet gjennom Kroatia og Slovenia endte vi opp i den østeriske byen Graz. Vi kjørte noen ganger rundt i Red Light District før vi fant det flotteste og mest fancy hotellet i byen. Jeg løp inn og hørte hva det kostet per natt, og da det var under halvparten av pappas maxpris ble det dobbeltseng, nystrøkent damasksengetøy og G&T i baren. Flaks, sa Suverin Suveren.

Genève neste! Vi kjørte gjennom alpelandskap, høye fjelltopper og nesten fri fart, og såpass måtte til for å dra meg bort fra siste Harry Hole bok. Mens Harry sloss mot the bad guys i Kongo, suste vi gjennom Østerrike på vei mot Sveits. Etter Marcos kremleilighet var fallhøyden stor når det gjaldt mitt overprisede rom i Nyon, og selv med en realistisk innstilling var det vanskelig å skjule skuffelsen når teppet luktet våt hund, rommet var mindre dekorert enn en gjennomsnittlig norsk glattcelle og togbilletten inn til byen kostet 200 franc i måneden (som er langt mer enn huffene til Marco). Uflaks, sa Suverin Suveren.

Heldigvis ble jeg kjørt til døra, og da landlorden hadde forlatt åstedet tok mamma og pappa turen til IKEA, fylte opp bagasjerommet med hyggelige ting, stoppet på Coop og kjøpte vaskemidler og jeg er nå leier av et meget hyggelig rom i en helt grei leilighet. Og Nyon er en koselig by med middelalderslott og brostein i gatene her og. Flaks, sa Suverin Suveren.

En liter - tusen høydemeter

2010-08-01T01:39:00.011+02:00

Det er egentlig leggetid, men vi har nettopp stått opp. Det er stjerneklart der jeg stavrer med frem uten linser mot House of Horror, kallenavnet på doen i basecamp, og naboen til House of Pain. Frisk vind som blåser kaldt mot kinnet og holder skyene borte, vi skjønner at dette blir en bra natt.

Etter frokost inne i brakka er det ut til tønnene igjen for siste påkledning. Jeg tar på enda en superundertrøye under boblejakka, og tar skalljakka utenpå der igjen. Lover meg selv at jeg ikke skal fryse på vei oppover. Vi går ut til beltebilen som skal ta oss de første par hundre høydemetrene, som vi gikk dagen i forveien, men som nå kommer oss til å spare oss for noen timer. Og det er fortsatt himla langt til toppen. Bokstavelig talt.

Da vi dagen før hadde sett beltebilen kjøre oppover med nyrike russere med fetish for snowboard sommerstid hadde det hele sett ganske så behagelig ut. Der bilen kjørte i bratt helling og jeg sklei mot Leif med isøksen trykkende i ryggen, eksosen kvele den rene fjellufta og frykten for å bore stegjernene inn i noen av de andre var de 20 minuttene det tok til Pastuhov Rocks alt annet enn avslapping. På 4600 meter over havet ble vi sluppet av, og da var resten opp til oss - og viljestyrken.

Av mangel på oppdatert musikk ble det mye Eric Clapton oppover, og hans ballader og rolige lynne passet bra med den sakte, men sikre gåsegangen oppover fjellsiden. Vi hadde små pauser hver time, der guiden Mette insisterte på sjokkisspising og drikking, men sånn generelt måtte jeg ta meg selv i å faktisk se ut på den fantastiske utsikten over Georgia i soloppgang og konturene av fjellene som begynte å vises rundt oss.

Før vi ankom sadelen som er midtpartiet mellom østtoppen og vesttoppen begynte hodepinen å komme, og flere av deltakerne viste tydelige tegn på ubehag ved såpass store høyder. Det var rart å tenke på nede i Azau (på 2350 moh) at vi skulle over dobbelt så høyt opp innen vi nådde toppen. En måtte snu fordi han kanpt viste hva som var opp og ned, og det var her man begynte å få respekt for høyden og utfordringene fjellet kunne by på.

Etter en liten hvil i sadelen bar det strake 350 høyemeter opp. Folk var kvalme, svimle og isøksen ble borret ned i snøen for hvert skritt, for innerst inne tror jeg alle tenkte at det tross alt var enklere enn å utføre isøksebergingen som vi hadde trent på dagen i forveien. Særlig når det var så langt ned. Da vi kranglet oss opp den bratteste passasjen før toppen møtte vi en gjeng andre nordmenn, og med deres lovord om at vi snart var fremme tok Christian, Christopher og jeg beina fatt og gikk de siste hundre meterne sammen. Da vi plutselig stod på toppen ble det nesten litt overveldende, ingen ting over oss på mange tusen kilometer. Vi var høyest! Folk klemte og dro frem flagg, feiret at målet var nådd - for denne gang.

For toppen var ikke en gang halvveis. Mette kunne lese tegnene og maste på at folk måtte komme seg ned. Høyden er ikke bra i lengden. Da jeg ble bunnet fast til Trond, som holdt på å svime av, på vei ned av sadelen var det plutselig ikke så gøy lengre. Hva-pokker-er-vitsen-med-tau-tanken slo meg en del ganger på vei nedover. Faller en, faller alle.

I sadelen gikk det opp for folk at Trond var blitt skikkelig dårlig og alle som hadde ekstra vann ga han dette. Lurer på hvor mange Mars-barer jeg kunne spart meg selv for om jeg hadde skippet å dra med den ekstra literen opp på toppen, men på den andre siden så hadde Trond nok ikke fått det noe bedre da. Helten, Christian, røykestopper og greier stavret seg nedover sakte, men sikkert, mens Christopher lå langflat i løypa og prøvde å bli kvitt tidenes hodepine. Knærne mine ynket seg for hver gåtte høydemeter og nesa var solbrent utover det normale. Du kødder ikke med Elbrus enkelt og greit, Elbrus kødder meg deg.

Vi endte opp nede i basecamp med halvannen times mellomrom. Mørbanka, kvalme, utslitte, syke. Det ble suppe til kvelds for n-te gang og en tidlig date med soveposen. Men vi kom på toppen med helsa i behold, med tanker spinnende i hodet om nye topper og en nyvunnet respekt for de farer som lurer på fjellet.

Kompis, og redaktør av gamme.no, Aleksander, har testet formen på Broadpeak de siste ukene, men har nettopp måtte avbryte andre og siste toppforsøk på grunn a rasfare. Da jeg fortalte mamma dette utbrøt hun "Det står det respekt av!" Først ble jeg litt forundra, for mamma har aldri vært ekstremt opptatt av selvrealisering i slike ekstreme former, før jeg skjønte at det var snuinga hun synes var tøft. At han respekterte forholdene og så begrensningene, holdt hodet kaldt og snudde i tide. Og det er jo ikke akkurat som om fjellet går noe sted, det er der ved neste forsøk og.

Det gjenstår bare å rette en stor takk til Elbrus-gjengen for en fantastisk opplevelse, og takk til Aleksander for making it happen! Gleder meg allerede til neste tur;-)

"Er jeres sjåfør også gal?"

2010-07-17T01:15:00.002+02:00

Det er Palle som spør. Dansken er eldstemann i gruppa, og har med seg sønnen sin på 18 år. Hadde han vist hva slags transportmidler vi skulle bli utsatt for på vei til Kaukasus hadde han muligens revurdert ferieplanene og lagt turen til Gran Canaria. Ovennevnte kommentar var ihvertfall inspirert av fire timers råkjøring mellom kuer og annet storfe på knøttsmå sørrussiske veier, svingete som en harmonika, smale som midjen til Renee Zellwegger - pre Bridget Jones. Og det var ikke engang begynnelsen.

Fra Moskva og Domodedovo bare det ikke bare sørover med en gammel Aeroflot maskin, det bar sørover med en Tupolev fra et flyselskap så ukjent at ikke engang guiden klarte å uttale navnet. Tupolev er en av de flytypene med absolutt værst flystatisikk, hvorav siste ofre var blant annet Polens tidligere president og hele regjeringen hans. Jeg siterer Christian som prøver å berolige kompisens flyskrekk "Dette går så bra, bare det ikke er en Tupolev." Så går vi rundt hjørnet og ser maskinen. Oh, hoit...

Russisk vennlighet

2010-07-06T06:01:00.002+02:00

Foeler at gaarsdagens paastand om at russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka krever ytterligere forklaring. Ingen liker aa bli skjaert over en og samme kam, men i loepet av de 48 timene vi har tilbragt i landet har vi faktisk klart aa fremtvinge overraskende faa smil fra russiske landsmenn.

Det begynte i passkoen der det virket som om de dyttet fremmedfolka inn i den lengste koeen med vilje, og den eneste damen smilte med var sin medsammensvorne i det vi stod paa tredefte minuttet i 35 varmegrader med tung sekk og ventet paa aa faa vist frem pass og visum. Da vi kom paa hotellet som ble bygget til Moskva-OL i 1980 og rommer noe saant som 8000 senger (gjennomsnittlig norsk by?) fikk vi beskjed fra guiden vaar om at vi bare kunne glemme aa spoerre folka i resepsjonen vaar om noe, de kom allikevel ikke til aa hjelpe oss.

I Russland er det vanlig med 'etasjepiker', en assistent som til enhver tid holder til paa etasjen der du bor og tar imot noekkelen din og passer paa den hver gang du gaar ut. Jeg regnet med at iom det bare var en 40-50 rom paa hver etasje ville disse folka kanskje vaere enklere aa faa et fornuftig smil ut av siden de tross alt bare hadde en broekdel av folka aa forholde seg til. Men nei da, ikke et smil aa se der heller.

I butikker og paa t-banen blir vi som regel bare geleidet i riktig retning med et grynt eller to, og jeg har begynt aa spoerre folk paa norsk istedenfor engelsk, for svaret er uansett paa russisk.

Naa har jeg sneket meg inn paa Business Loungen paa Domodedovo flyplassen etter at et nyervervet kredittkort plutselig gir meg tilgang til slike fancy smancy steder. Jeg ble litt satt ut da damen kom halvveis uti mineralvannet og ba meg underskrive paa at oppholdet kostet 1800 bartepenger, men orket ikke begynne en diskusjon paa norsk/russisk og ga henne autografen min. Et minutt etterpaa kom hun loepende lettere forfjamset og sa det hele var en feil og jeg selvfoelgelig ikke skulle betale allikevel, og som en slags unnskyldning ga hun meg sitt bredeste smil - mitt foerste i Russland!! Saa, hoey paa russisk vennlighet after all, er jeg naa klar for en bumpete flytur og isoedet som venter.

From Russia with love,
xo

Fra Gaustatoppen til Kaukasus

2010-07-03T22:49:00.004+02:00

Jeg begynte paa dette innlegget for noen dager siden, bare timer foer flyet tok av fra Gardermoen. Jeg kunne ha spart meg. Burde ha skjoent at det er vanskelig aa skrive om ting som kommer, og umulig aa faa noen saerlige inntrykk - foer man har vaert der og faktisk opplevd inntrykkene.

Jeg skulle likt aa tro at turen til Elbrus, Europas høyeste fjell for de som velger å ta med Russland i Europa startet med hardtrening og mageoevelser for aa kunne beseire de 5642 meter over havoverflaten, men, for aa vaere helt aerlig foeler jeg turen startet paa Horgan's.

Christopher kom og hentet meg i ett-tiden natt til soendag. Da hadde jeg brukt den siste timen paa aa dytte alt jeg eier og har ned i ryggsekken, og har foreloepig ikke kommet paa noe jeg mangler. Etter en kvarters hvil paa sofaen dro vi for aa hente tredjemann Christian, som akkurat var ferdig med spillejobben paa Horgan's. Det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang jeg beveger meg nederst i Bogstadveien, og enda sjeldnere jeg er der midtsommers, i fullt klatreutstyr (for aa spare paa vekta), edru, klokka tre om natta. Vi fikk mildt sagt noen rare blikk, selv om antrekket nok hadde appelert til ymse sportsintresserte, var det lite jeg kunne gjoere bortsett fra aa ta meg en oel. En oel ble til tre, og saa var det paa tide aa dra til flyplassen.

Det er seksogtjue år siden jeg var i Russland sist, den gangen bedre kjent som Sovietunionen. Da hadde jeg tøybleier stappfulle av rubler og maten bestod av morsmelk og syltetøy med malariatabletter. Jeg ble fotografert gråtende ved Kreml og krabbende paa den Roede Plass, og mener aa huske jeg hadde det aldeles straalende.

Da vi landet igaar var jeg for troett til aa ta inn noen saerlige inntrykk annet enn at oksetunge serveres under en lav sko, Moskva har ekstremt mange parker og russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka.

Idag derimot har vi trasket rundt paa den Roede Plass, gaatt inn og ut av katedralene i Kreml, beundret den 200 tunge klokka som en eller annen keiser ville ha heiset uendelig langt opp i klokketornet hans (noe som mislyktes - toerr ikke tenka paa skjebnen til logistikeren som feilberegnet kranens baereevne), vi har sett paa Sultanens kronjuveler og kjoert metro i et av verdens vakreste undergrunnssystemer.

Imorgen baerer turen nedover mot Kaukasus. Fra den nyeste flyplassen i Moskva der de har innfoert body scanning med et av de eldste flyene Russland har aa oppdrive - ifoelge guiden. Christopher har foreslaatt vodka for flyskrekken, og det er ikke saa daarlig forslag faktisk. Imorgen begynner altsaa eventyret paa ordentlig, eventyret jeg bare kunne droemme om for to aar siden da jeg begynte aa skrive for Gamme.no. Er egentlig ikke saa rart at jeg endte opp her. Etter reportasje paa reportasje om folk som kiter over Grønland, krysser Svalbard, går på ski over Baffin Island, tadndemsykler Sahara, kjører bil til Bamako, sykler til Cape Town og you name it, maatte jeg til slutt bare bli inspirert selv.

Jeg vet ikke om det er hoeydesyken eller maten jeg er mest redd for. Om det er kulda paa taerne eller fingrene som kommer til aa vaere verst. Om det er hodepinen eller spyinga som kommer til aa bli mest irriterende. Om Christians kartoffelvitser (vi reisre med et dansk firma) blir en sjarm eller bare teite. Det jeg vet er at turen kommer til aa bli ufattelig spennende, og det er sykt langt fra Gaustatoppen til Kaukasus.

Graduation speech

2010-06-03T19:16:00.000+02:00

Dear fellow students and staff members, faculty, family and friends.

Being here today means that the exciting journey we started on years ago is coming to an end, nevertheless it also marks the beginning of new adventures to come.

I discovered the NOMA master program by chance. After working a few years after finishing my bachelor I had thought about continuing with higher education, but had not found a master program that suited my interests. One day, during the cold Norwegian winter of 2008 I suddenly stumbled upon this Master Program in International Education and Development. The focus areas international education, development, gender and HIV/AIDS were all areas of great interest to me and I was thrilled about the prospects of an international student body. I continued reading the course description and when I realized the program included a semester in South Africa and fieldwork in the South I just knew I had to get into this program.

It is today almost exactly two years ago since I got an e-mail from one of the staff members saying that I had been accepted to the NOMA master program. I was sitting at work, and the e-mail that dropped into my inbox was to change my life as I knew it. The past two years have given me experiences and knowledge I had not dreamt on beforehand. We started with a heavy module in epistemology and research methods, which there and then seemed anything but comprehensible, but during the writing process over the past year, the puzzle has come together and now suddenly it all makes sense.

Last spring I joined 11 fellow students from South Africa, Sudan, Zambia and Norway and waved the snow goodbye to do a course on HIV/Aids and Social Identity at the University of Cape Town. The Norwegian students had the pleasure of sharing a house with our Sudanese colleagues, so not only did we experience and learn about South Africa, we got a bonus introduction to Sudanese cooking, culture and way of life as well. The beauty of studying abroad is that when the classes finishes each afternoon, the teaching continues on an unofficial, but just as important level, and I learnt so, so much during the semester in Cape Town. Interacting with the local community enriched the experience and added to the learning on a whole new level, which increased my understanding, and gave me friends for life.

I would like to thank Oslo University College for offering master programs like the NOMA program, and the staff members for making it such an interesting program. Being part of a diverse international study environment is challenging and extremely rewarding at the same time, and we gain valuable experiences we will draw on for years to come. I’d like to thank my fellow students who have made the past two years unforgettable, from the studying to the first exam, e-mails exchanged during our fieldworks and emotional support during the thesis writing over the past months.

With the amazing experiences from the past years in mind, I’d like to finish off with a quote from former South African president, Nelson Mandela “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.” Upon completing your master degree here at OUC I hereby challenge you to do so.

Congratulations!

Masteroppgaven på fem minutter

2010-04-12T18:23:00.003+02:00

Siden Marco introduserte meg for Raske Menn en gang tidlig på 2000-tallet har jeg vært ustyrtlig fascinert av deres Verdenshistorie på 5 minutter. Synes det er herlig at noe så komplisert egentlig kan brekkes ned til mindre komponenter der hovedpoengene (Thor Heyerdahl?) trekkes ut og sitter igjen. Tenk om Raske Menn kunne fått ansvaret for all historiepugging på ungdomsskolen, for algebra og gangetabellen, for ikke å snakke om ekle verbbøyninger i fransk. Tror nesten det hadde blitt enkelt da.

Uansett, de siste par årene har jeg etter en lang og tung eksamensleseperiode funnet det befriende å dekontekstualisere pensum og prøve å gi mulige lesere et overblikk over det jeg holder på med. Jeg sa ikke at det nødvendigvis er gørrspennende for deg, men det har hjulpet meg, særlig da jeg i SANT1100 faktisk kom opp i Oceaniaantropologi og kunne lire av meg siste avsnittet i dette innlegget, som om det var noe jeg hadde øvd på hele semesteret.

Så, for å prøve å gjøre det samme med den hittil største eksamen jeg har hatt hittil får du herved min masteroppgave på fem minutter:

Masteroppgaven fikk grobunn jula 2008. Jeg skulle levere research proposal og hadde fortsatt ikke funnet noe tema, og på vei ut døra spurte jeg en kollega om han hadde noen forslag. Joa, det hadde han. Noen av hans kollegaer igjen, i Buenos Aires fortalte at det var et skikkelig problem med tenåringsgraviditet, og om jeg ikke ville undersøke det nærmere. Joa, det ville jeg, og som Thor Heyerdahl satte jeg i august 2009 meg på et Lufthansafly og tok turen over dammen til biffens og tangoens hovedstad – Buenos Aires.

Buenos Aires var alt jeg kunne ønske og mer til, og etter å ha spist meg god og mett på blodige biffer, Malbec og Ducle De Leche bar turen ut til mindre priviligerte områder, der jeg fikk passet påskrevet og øynene opp. Seks vakre, nydelige tenåringsjenter er blitt mitt forskningsprosjekt på hvorfor tenåringsgraviditet er så vanlig. Hvorfor de blir knocked up og hva de tenker å gjøre med situasjonen når de en dag blir store.

Etter timer med intervjuer på spansk, masse klemmer og kyss på kinnet bar det etter en turbulent flytur hjem til Norge med mye mental bagasje. Denne bagasjen skulle pakkes ut, og jeg fikk nok en gang den bittersøte erfaring at selv om journalister kanskje skriver fort og gæli er de opplært til først å gjøre dette rett før deadline, dvs jeg har levd i et konstant avstandsforhold til oppgaven, bortsett fra rett før innlevering av et kapittel hvor det har blitt en hektisk affære og resultatet har sett ut som noe du sitter igjen med etter en dårlig skilsmisse.

Med tre halvferdige kapitler og under fem uker igjen begynner journalistgenet plutselig å trå frem og jeg skriver så blekket spruter, men vet ikke alltid om hva. Fantastiske Trude, aka korrekturleser har flere ganger kommentert ”hva betyr det?” eller ”hva mener du der?” og når jeg ikke selv skjønner hva jeg mener er det vel ganske påpasselig å stryke det? For teorien har vært noe herk, og metoden skjønte jeg så vidt selv (jfr methodology and research methods), og analysen min som faktisk var gøy å jobbe med mangler totalt diskusjon eller teori (jfr teori = herk). Så hva blir det av oppgaven da? Hva har jeg funnet ut av?

Nå ja, en setning som jeg raskt lærte, og har innkorporert inntil flere steder er at dette er en ”small scale study” som ikke kan bli ”generalized to the broader Argentine context”, det vil på godt norsk si at det jeg har funnet ut av er og blir relevant i min bittelille case study. Men, det jeg har funnet ut av er faktisk ganske interessant. Jentene er ikke gravide pga mangel på prevensjon eller abort, men på grunn av mangel på kjærlighet og et ønske om at noen elsker dem ubetinget og for evig. Det er et enormt kompleks problem som mange i Norge kanskje tar for gitt der vi blir dyttet inn i 15-20 år med utdanning (hjelpes meg). Og bare fordi jeg nørder og synes en master i utvikling og utdanning er sykt givende, skal man ikke se bort ifra at jentene med småbarn på armen finner en mening med livene sine de og.

60 dager igjen

2010-03-15T17:14:00.003+01:00

Marte har skrevet så fint om våren. Om hvordan asfalten kommer til syne etter mange måneder under snø og slaps. At gradestokken viser røde grader og man kan gå ute uten lue. Jeg er utrolig glad i snø og synes vi har hatt en knallvinter, men iom at kombinasjonen sykkel/snø ikke helt passer sammen gleder jeg meg stort til siste rest med is i Kongleveien forsvinner så jeg kan begynne å dure til jobb med verdens kuleste sykkelhjelm, courtesy of Cristina.

Det er noe spesielt med våren, det er ikke bare krokusene som plutselig begynner å titte frem, lokalavisene som skriver om hvert bidige funn av hestehov eller sola som begynner å skinne før jeg står opp. Det er noe magisk med våren som ymter på, nytt liv, nye sjanser.

15. april er manges store skrekk. Utdanning må velges, muligheter satses på, men i mitt tilfelle er det måneden etter som kommer til å fremtone seg som noe jeg aldri har vært med på før. Jeg husker ifjor da vi var innom lesesalen for å sjekke Facern, smalt litt i dørene og manglet total lesesaletikette. Nå er det plutselig min tur til å sitte her til etter middagstid, skule stygt på de som tar tissepause hvert kvarter, eller de som glemmer å skru av mobilen. Femogtjuetusen ord og minst like mange tanker skal samles i en masteroppgave, og det er 60 dager igjen til deadline. Fast plass på lesesal og tenåringsgraviditet i hue døgnet rundt er realiteten nå.

Har sett noen gamle episoder av Friends, blant annet The One with Joey's Award, og lurer på hva jeg selv kommer til å gjøre etter at oppgaven er innbundet og avlevert i fem eksemplarer. Skrike ut resultatet til tilfeldig forbipasserende? Holde tale i kantina? Euforisk lykke? Hysterisk grining? Likegyldighet? Hat? Ensomhet? Misunnelig på dem som fortsatt studerer?

Marte skriver at våren er ambivalent, for den ender noe bra (vinteren), men byr på et godt alternativ (sommeren). Tror det kommer til å bli litt av den samme følelsen å levere masteren. Det blir en utrolig følelse å ikke ha studier som venter på meg hver eneste dag jeg kommer hjem fra jobb, at det blir slutt på for-sent-meldinger fra biblioteket, fulltidslønn, ingen dårlig samvittighet (som forøvrig ikke kan brukes til noe som helst). Men på den andre siden vet jeg søren meg ikke hva jeg skal ta meg til.

Likestillinga har gått for langt, visst

2010-03-03T22:35:00.004+01:00

Første vårdag, altså 1. mars, ble det bestemt at en nordlandsfrøken på knapt fylte 25 år skulle være førstemann ut i nye Holmenkollen. Jeg tror ikke Anette da visste hva slags turmulter hun og førstehoppet hennes skulle skape i idretts-Norge i løpet av de neste 48 timene.

Anette ante fred og ingen fare da hun satte seg på flyet fra Japan igår kveld, men i løpet av jetlagen og transfertiden hadde noen (kollektiv ansvarsfraskrivelse her) klart å sende ikke mindre enn 12 hoppere utfor - to ganger til og med! Så Anette ble ikke nummer 1, hun ble, og la oss håpe hun har lagt igjen overtroen hjemme, nummer 13.

Ja, selvfølgelig måtte bakken testhoppes. Vi vil ikke ha noe "kamikazerenn på onsdag" som en høythengende sjef klarte å si igår. Greit nok, det skjønner jeg, men så la en TESThopper testhoppe, ikke mannen som fortiden innehar verdensrekorden i skiflygning. Må skjønne at sånt blir det presseoppstyr av, særlig når Dagbladet og Scanpix fotografer er invitert.

Så da Anette landet på Gardermoen idag tidlig ble hun møtt av en mediestorm hopp-Norge ikke har sett siden Bredesens herjinger på Lillehammer. Men den knøttlille dama tok det hele med knusende ro og sa at nå var det på tide med en dusj og litt mat, så skulle hun nok være klar.

Og Kollen var klar den. Nydelig vær, gratis inngang og et mediehysteri til å ta og føle på gjorde at mange, mange Osloboere trosset vinterkulda (jepp, tredje vårdag) og stimet oppover de kronglete veiene til Holmenkollen for å se Norges største kvinnelige hopper sette utfor unnarennet. Hun virket smånervøs da hun satt på bommen, men kom seg gode 106,5 meter nedover og strålte som en sol da hun møtte Arne Scheie i bunnen av bakken.

Likestillinga har gått for langt var det noen som påstå, når gutta måtte snikhoppe for å komme først i køen. Nå ja, da ordfører Fabian Stang introduserte Skagen som første hopperen i Holmenkollen var det ikke tvil om at publikum var enige!

En til to, vi har gjester

2010-02-21T21:02:00.003+01:00

På lørdag ble folk oppfordra til å holde seg inne. Det var snøstorm og dritkaldt, kaos på veier og i spor, t-banen stod, togene stod og bilene kjørte av veien, det var rett og slett en dag for å holde seg inne. På en vanlig lørdag ville jeg kanskje fulgt anbefalingene og krøllet meg opp foran peisen med en god bok og repriser av Friends, men denne lørdagen skulle Trude og meg på tur, så da hadde vi ikke noe valg enn å trosse værgudene og begi oss ut i vinter-Norge som aldeles ikke så ut som om det er truet av global oppvarming.

Hankø Fjordhotell ligger et godt stykke fra Oslo, mye lengre enn det jeg trodde da vi i januar booket en liten spaweekend for å mimre om gamle Australiastunder, prate om kjærlighet og diskutere master. Jeg har aldri vært på stedet før, aldri hørt om noen som har vært der og det eneste jeg forbinder med hotellet er at en slik liten spaweekend som vi nå skulle begi oss ut på pleide å være andrepremie i et eller annet gameshow på 90-tallet.

Men, opplevelsene stod i kø lenge før vi ankom Hankø. Ruter bestemte seg for å innstille annethver t-bane hele dagen og det var umulig å vite om man kom til å rekke toget. Togturen gikk bra bortsett fra en mindre forsinkelse på grunn av nedsnødde sporvekslinger. Tror de togansatte har vært på PR-kurs for beskjeden over interkommen var noe sånt som "NSB har problemer med sporvekslingene" (distansierer seg fra ansvaret og skyldfølelsen), men det var "Vår mann billettkontrolløren som måtte ut og koste skinnene fri for snø" (lokal helt redder dagen). Nå ja, vi kom til Fredrikstad og fant bussen til Vikane. Det var første gang sjåføren kjørte ruta, og som seg da hør og bør kunne han ikke veien, så vi fikk en sightseeingrunde på Vikane, ble sjekket opp av en lokal busspassasjer og kom oss til slutt over til Hankø med den Eliaslignende båten Hankøsund.

Det er sjelden jeg bor på hotell i Norge. Forrige gang var et skoboksstort rom på Thon Hotell i Tromsø, men sånn generelt er jeg mye mer fornøyd når hotellrommene gir meg følelsen av å være Pretty Woman. Vi hutret og frøs på vei inn i resepsjonen og ble møtt med en svær termos med varm kakao. Bonuspoeng med én gang! Legg til nydelig middag, spaavdeling med massasje, frokost med pannekaker og varm lunsj og du har en helt vidunderlig venninneweekend.

Vi benket oss foran den enorme peisen med tepper og kopper med te og det var et herlig avbrekk fra hverdagen, og det var nesten så vi håper været skulle ta overhånd og vi skulle bli stuck der resten av vinterferien.

Nei, vent. Vi håpet egentlig skikkelig på det.

Holmenkollmarsjen

2010-02-14T10:14:00.006+01:00

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.

Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.

Sex selger

2010-02-05T11:40:00.008+01:00

Et av mine mål for 2010 er å gjøre mer av det jeg vanligvis ikke pleier å gjøre så mye av. I lys av overskriften kan jeg skjønne om dette fort kan misforstås, men nei, det var ikke sex jeg tenkte på, det jeg håper 2010 skal bringe masse av er teater, konserter, skuespill, ballett, sports happenings og andre kulturevents. I Australia ble jeg ofte med Sanne på ulike forestillinger når hun hadde fått billetter gjennom jobben på the Arts Centre, og det var et herlig avbrekk i en ellers hektisk hverdag og en returbillett til drømmeland.

Året har fått en knallstart så langt med Raske Menns 2. og 3. forestilling med Cristina og Marco, Disney on Ice med Røde Kors Hjelpekorps, opera og musikal med Kristoffer. Til tross for at jeg lå på gulvet og rullet av latter av Raske Menn og ble inspirert til issprell på Sognsvann etter Disney on Ice er det musikalen Spring Awakening som har satt mest spor.

Spring Awakening er en rocke musikal skrevet etter et kontroversielt tysk stykke fra 1891. Det utspiller seg i sent 1900-talls Tyskland og tar for seg temaer som seksualitet, erotiske drømmer, abort, voldtekt, barnemishandling og selvmord. Dette ble for mye for tyskerne i førkrigstiden og stykket ble bannlyst i nesten 100 år.

Kom 2010 og musikalen har blitt en slager, vunnet en rekke priser, og skapt litt turbulens i de finere kretser. Jeg følte med bestemoren (og eventuelt barnebarnet hennes) som satt på tredje rad og ble vitne til den 14 år gamle jenta som simulerte orgasme på scenen. Det røde sceneteppet sto i stil med ansiktsfargen, og damen så nesten glad ut da stykket gikk til pause.

Spoiler alert! Kort fortalt handler stykket om Wendla, en nysgjerrig ung jente, som forelsker seg i skolen smareste, Melchior. Melchiors beste venn, Moritz sliter med erotiske drømmer og får ikke sove om natten, mens resten av vennegjengen sakte men sikkert utforsker det å bli voksen, uten helt å vite hvordan barn blir til. Etter en heftig ettermiddag på høyloftet blir Wendla gravid og Melchior sendt bort som det skammens barn han er. Moren drar med Wendla til en abortklinikk, men som man kan forvente av de dager er det hverken stuereint eller trygt, og Wendla dør.

Jeg skjønte greia med en gang moren ville ha med Wendla til den skumle legen, men kunne ikke gjøre så mye annet enn å være vitne til ugjerningen. Paralellene til mange aktuelle problemstillinger i dagens samfunn, samt min egen masteroppgave om tenåringsgraviditet sto i kø. Fjorårets TV-aksjon gikk til innsamling av penger til nettopp kvinner for å unngå fullstendig meningsløse dødsfall i forbindelse med aborter, og for å kunne gi enkel, mens livsviktig informasjon om reproduksjon og prevensjon.

Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om religion og moral her, men med sanger som "I believe" og "The guilty Ones" finnes det en link til tro i stykket. Jeg har uendelig respekt for religion som pillar og holdepunkt i menneskers liv og livreddende i vanskelige situasjoner, men når moral brukes til å rettferdiggjøre slike hendelser eller Paven bruker sin enorme makt til å spre obskøne budskap da blir jeg sinna og lei.

Jeg sliter med å komme igang med masterskrivingen, men tror det overordnede budskapet blir en kritikk av et trangsynt, mannssjåvinistisk samfunn som bruker religion som katalysator og skalkeskjul i diskusjonen rundt sex og samliv, samt et forsøk på informasjonsspredning så jenter som Wendla ikke skal dø forgjeves.

Gi jernet!

2010-01-26T19:18:00.004+01:00

"Det er jo egentlig bare en skikkelig macho greie." En kollega av meg omtaler kjærestens nåværende prosjekt, en sykkeltur på ikke mindre enn 20 000 kilometer fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør Afrika. Jeg har fulgt gutta i forbindelse med freelancing for Gamme.no, og synes det er et sykt tøft opplegg, men ser samtidig linken til Maslows øverste behov og selvrealisering.

Etter halvannet år i Gamme.nos redaksjon har jeg blitt oppmerksom - og gira - på ekspedisjoner jeg før ikke trodde var mulig for oss dødelige. Ski over Grønland, ski over Baffin Island, sykle gjennom Sahara, rally til Bamako, Norge på langs, Sør Amerika på sykkel, Stillehavet i båt, Aconcagua, Everest og Elbrus. Det er lissom ikke måte på hva man kan utsette kropp og sjel og pårørende her hjemme for, bare fantasien setter grenser, og skal man tro en del av disse ekspedisjonene er ikke fantasien beskjeden nok.

Kom over en reklame for dette forrige uke, og til tross for et halvår uten så mye som et ledig friminutt måtte det sterke krefter til for å ikke melde seg på Birkebeinertrippelen, ja, bare for å vise at jeg kan, eller ja, hadde kunnet hvis jeg hadde hatt tid. Skjønner nesten ikke egen dumhet, men det er jo ikke i tvil om at dagens ungdom må ut av godstolen og vise at vi faktisk duger til noe vi og. Veggene der jeg bor var lenge etter bestefars bortgang prydet av medaljene og diplomene og minnet om hans skibragder gjennom historien. Det var en herlig påminnelse og inspirasjon på vei ut døra at vi ikke er så fortapte som mange skal ha det til, at vi overlever uten Facebook, og kan ta beina fatt om trikken står.

Etter en herlig helg i Oppdal der vi har nydt sola, rødvin og skikos, har vi tre måneder foran oss med kuldegrader, slaps og masterskriving. Skal du bruke de neste tre månedene på repriser av Grey's Anatomy og Fjordlandsmiddager, eller skal du gi jernet?

Kidsa tar over

2010-01-19T17:16:00.003+01:00

Idag har jeg fått passet mitt påskrevet av en nettmediesugen Dagbladetjournalist. Han kommenterer barns makt på internett og mener at for oss over 25 går det bare en vei - nedover. Selv med kjønnsbalansert referanse er det lite hyggelig lesing fire dager etter bursdagen min.

Plutselig har det gått opp for meg at avisenes sommervikariater ikke lengre går til folk med masse utdanning og matchende studielån. De ettertraktede jobbene enhver mediestudent har gått og siklet over siden arbeidsuken på ungdomsskolen går til jenter født på 90-tallet som blogger om hva de har på seg, hvilken rettetang de bruker til å krølle håret med og hvor glade de er for at veskehunden deres er kommet til rette igjen. Når jeg tenker etter er de faktisk født på slutten av 90-tallet.

Har kikket igjennom noen blogger og tendensen er den samme, jenter, og da mener jeg små jenter, legger ut hjemmesnekra poseringsbilder av seg sjøl, med røde lepper, krusat hår og dristig utringning. Født i 1995, 1996, disse kidsa har aldri sett Norge vinne mot Brasil, de var ikke engang påtenkt under Lillehammer-OL, de har bare lest om Spice Girls i Topp (eller hva heter det nå, Seventeen?), aldri faktisk sett dem i action. Hjælp. De har bilder av bikkja si, skoene sine og Starbuckskoppen sin ved siden av pc'en som om de er den neste Carrie Bradshaw. Vet ikke om jeg er misunnelig eller bare vil gråte. Tenker uansett det er greit jeg har sommerjobben i boks.

Mysteriet på Bergensbanen

2010-01-08T00:16:00.002+01:00

Tror tittelen kommer fra en eller annen barnetimegreie på radioen der de fortalte et kapittel hver uke og så fikk alle barna skrive fortsettelsen. Mener å huske at det var en riktig skummel fortelling om avsporinger og menn med øks, men som heldigvis gikk bra til slutt. Barna hadde illustrert boka med tegninger og den var riktig så fin og flott, men til tross iherdige forsøk ble jeg aldri helt fan av barnetimen på radio. Nå har NRK3 eller Super eller hva de nå kaller seg gått i fella og uaktsomt droppet et poppis barnetvprogram uten å gi beskjed først. Dagbladet kunne fortelle om gråtende barn og legoklosser som ble pælmet mot tv'en. Der har du en krise der som ikke skal undervurderes i de tusen hjem.

Nå har jeg nettopp kjørt forbi Finse, Bergensbanens høyestliggende stasjon 1222 m.o.h, og er på vei mot Vestlandets mekka, fårikålens vugge, alle dialekters onde stemor, Bergen. Kristine har etter et par år i Bergen fått god sving på dialekten og kan på herlig bergensk overbevise enhver sart sjel om ikke å gifte seg lokalt. Tenk, sier hun, å våkne opp hver eneste morgen til et skingrende «goo måååRRRRRææn»? Nja, njo, kanskje ikke om man får velge selv.

Jeg har som et av mange nyttårsforsett å kjøre tog når jeg skal reise rundt i Norge, og sitter nå innpakket i soveposen i togets kaldeste vogn og ser frem mot en av toppenene (bunnene?) når det gjelder kuldegrader dette året. Jeg blir alltid forundret hvor mye avisene klarer å skrive om vær, men jaggu har det ikke blitt skikkelig vinter nå, og ekstremvær gir mye redaksjonelt materiale. Vel, jeg skal ikke klage, med superundertøy og flere skjerf til jul vil jeg heller ha minus tjue enn pluss tre.

Milla, Siren og jeg testet ut skiformen igår med en tur fra Frognerseteren til Sognsvann. Etter en bomtur ned til Midstuen som oppvarming trasket vi innover løypene i marka og hadde noen aldeles nydelige timer ute i kaldværet. Man føler seg så levende når pusten fryser på vei ned i lungene og tårene (gledestårer that is) fryser til is før de har forlatt øyenvippene. Så ut som Børge Ausland før han hadde fått spent på seg skia på Dronning Mauds land.

Vel fremme ved Sognsvann bar det hjem til meg, og mellom fjorårets juleøl og testing av nyinnkjøpt spikermatte var det ikke tvil om at dette skal gjentas, Sydpoltendenser eller ikke.

O-fag

2009-12-28T19:32:00.002+01:00

Den siste uka har startet med frokost i det digge kjøkkenet til mamma. Jeg har drukket te og sett ut på jordene, sett snøen dekke mer og mer av Holtankollen, og gledelig observert Kajsa slåss mot snømennene i hagen. Kajsa vant.

Men etter at Falkum ble forlatt for skog og lang vei til naboene har pappa hatt en tendens til å finne gamle esker som han stadig prakker på meg hver eneste gang jeg er hjemme. "Åpnes etter Australia 04/05," "Åpnes etter Guatemala 06," "Åpnes etter ZA 09." Skjønner nå at foreldre med god lagrinsplass er gull verdt, men nå skal det ryddes i heimen og da er det ut med skrotet mitt.

Det er alltid en liten overraskelse å pakke ut av disse kassene. Jeg har fortsatt ikke lokalisert den med lykketrollene fra 4. klasse, men håper innerst inne at den fortsatt finnes. Derimot har jeg funnet alt fra gamle skolebøker, Hardyguttene, Nancy Drew, masse fantastiske fortellinger av Roald Dahl, gamle brev og bursdagskort, skjell fra fjerne himmelstrøk, prosjektpermer fra Ringstabekk med små lapper fra Kjetil og best av alt - gamle o-fags bøker. O-fag er et fantastisk fag vi som ikke ble født på 90-tallet har hatt muligeten til å oppleve. Det ble erstattet med naturfag, KRL og en drøss med andre snusfornuftige fag, og innen 1999 ble 2000 var faget borte fra Kunnskapsdepartementets pensumlister, men vi som nå bikker mot den klokere siden av 20-tallet får allikevel tårere i øynene og et smil rundt munnen når noen nevner o-faget.

Jeg roter lengre ned i esken og finner Dagbladets Milleniums-magasin (bindestrek fra Dagbladets side, men orddelingsmafiaen begynte kanskje ikke sitt korstog før dette årtusenet?), uansett, jeg har klart å spare på forrige årtusens siste Dagbladet eksemplar, 31. desember 1999. Måtte skjønne det skulle bli journalist av meg likavel.

For ti år siden var det kaostilstander i hermetikkhyllene og politikerne kom med råd som dette for ragnarokket som var forventet da klokka slo tolv:

- Ha en kraftig lommelykt med nytt batteri liggende tilgjengelig.
- Sørg for å ha hermetikk for to- tre dager i skapet.
- Sørg for å ha en dunk med vann stående.
- Om du er avhengig av medisiner, sørg for å ha resepter som er gyldige også over nyttår.
- Er du helt avhengig av elektrisk fyring, bør du ha godt med varme klær liggende, i tilfelle strømbrudd. Om du har peis eller vedovn, sørg for å ha ved for noen dagers fyring.
- Ha kontanter for to- tre dagers normalt forbruk.

Nå står vi ovenfor et nytt tiår, og jeg er minst like spent som jeg var for ti år siden, minst like spent som jeg var for tre år siden. Ufattelig mye som kan skje på et par år, eller bare et par måneder. Takk til mine herlige venner som er der og opplever det hele med meg. Ønsker dere et helt fantastisk, supert, herlig, vakkert, utfordrende, spennende, ekstatisk, feiende flott, knakende godt, orgasmisk deilig, snurramegrundtbra, nytt tiår!

It's up to us to be the change, synger Josh Groban

2009-12-21T12:21:00.004+01:00

Appelsiner og pepperkaker: 39,- kroner
Vaffelrøre: 50,- kroner
Varmtvann til gløgg: gratis fra vekterbua
To frivillige som løper rundt på Youngstorvet for å samle inn informasjonsmaterialet som forsvant i forrige vindkast: priceless

Det er ikke alltid like lett å hjelpe til.

I disse juletider blir man ofte grovt oppmerksom på at ikke alle har et godt hjem å komme til, en varm stue eller gaver under treet. Frelsesarmeens soldater minner en om at midt i julehandelen er det folk som ikke vurderer hva de skal spise, men om de skal spise, og hva de får i julegave er courtesy of donerte gaver til Alternativ Jul.

På torsdag hadde Tea og meg pakket med oss vaffeljern og pepperkaker, lagd store plakater med info om EduNica og troppet opp på Youngstorvet etter arbeidstid i håp om å selge minnepenner og julekort til inntekt for EduNica, en frivillig studentorganisasjon som har bygget bibliotek i Nicaragua det siste året. Nå er biblitoteket ferdigstilt, men det må fylles med bøker, og det var en siste innspurt før jul vi alle håpet på. Det skulle vise seg at det å drive veldedig arbeid ikke er så lett, og billig gløgg i 12 minusgrader slettes ikke lokker like mange som vi først skulle tro. Vaffelduften spredde seg blant bodene, men det ble med et par sympativafler pluss en peruvianer med lommelerka på innerlomma som forsynte seg grovt, men glemte å betale.

Blant internt fordrevne, leger uten grenser, sultkatastrofer, miljøprosjekter, hjerte og lungesyke, redd dyra, redd barna, mikrokredittlån og båtflyktninger blir det plutselig kaotisk når en stakkars giversjel skal prøve å orientere seg og kanalisere litt av det personlige overskuddet til veldedige formål. Torsdag formiddag ble jeg oppringt av en fyr fra indre Telemark som lurte på om jeg ikke ville støtte kronisk leversyke, men måtte da pent forklare at idag skulle pengene gå til bøker og utdanning istedenfor og fikk da en pen porsjon dårlig samvittighet i retur. Kusina mi Filippa kom igår og spurte hvem jeg var mest glad i, henne eller Kajsa, og jeg ble såpass overrasket over spørsmålet at jeg nølte et sekund eller to med å svare, hvorpå hun kom meg i forkjøpet og sa "Jeg synes nå mennesker er viktige er dyr, synes du ikke?" Joa, selvfølgelig, men, atte...ikke så lett å si imot en syvåring akkurat der, selv om Redd Dyra entusiastene nok hadde kommet med noen flotte motargumenter.

Torsdagens aksjon endte med mindre enn 100 kroner i kassa og noen hyggelige samtaler med irakeren på nabostanden. Noen erfaringer rikere og noen grader kaldere kroppstemperatur. Det er ikke alltid like lett å hjelpe, men en liten innsats er ufattelig mye bedre enn ingen innsats.

God jul til alle =Osloselgerne, til Frelsesarmeens soldater som trosser kulda og passer på gryta, til alle Flyktningehjelpens, Røde Kors og Leger Uten Grensers ververe som står gatelangs på Karl Johan og prøver å få folk til å stoppe opp i julestria. Til alle som skrur ned varmen om kvelden, og av lyset om natta. Til alle som bryr seg litt.

RIKTIG GOD JUL!

Hopenhagen

2009-12-06T19:37:00.004+01:00

Så er det på tide å skrive desember. Linus og Jul i Svingen konkurrerer med Skomaker Ali i Tøyengata, pepperkakene er for lengst masseprodusert og kjenner jeg Kristin rett har hun allerede tømt sjokoladekalenderen, alle 24 lukene.

Jeg har tilbrakt uka i deilige Danmark og det var spennende å se København gire opp for COP15. Da jeg var der i sommer fløy F16-flyene over byen dag og natt for å kartlegge sikkerhetsutfordringene på hver eneste milimeter, nå virket det bare som om det var stille før stormen, med unntak av handlegale førjulsshoppere på Strøget og Vesterbro.

Det har de siste månedene vært rettet ekstra mye fokus på klimaet. Kari Traa hepper opp hjemmelagde julegaver, Alt For Damerne intervjuet i siste nummer en masse danske kjendiser om hva de gjorde for miljøet, og selv Statoil har som mål å redusere negative innvirkninger på miljøet og bidra til bærekraftig utvikling.

Samtidig er jeg småskeptisk til hva disse 11 førjulsdagene vil bringe. Nevertrustacop.org gjør sitt beste for å bedrive antikapitalismepropaganda og mener at det er en samfunnskrig og ikke klimaendringer som er problemet. Synes det er helt greit å leke litt rebell og loke rundt i Christiania, men begynner de å tenne på bildekk og kaste brannbomber får demonstrantene null støtte fra meg. Det er pokkernmæ ikke klimavennlig, og skal de bare lage kvalm kan de lage det et annet sted.

Og hva gjør København i mellomtiden? Mens Aftenposten publiserer en minutt-for-minutt-oversikt over Obamas besøk i Oslo (helt sikkert til stor interesse for noen, og desto mer frustrasjon for Secret Service), ruster danskenes hovedstad seg opp, handler inn tåregass som tidligere sovjetstater og legger ut skarpskyttere på hvert hustak og strategiske gatehjørne.

Jeg spår en helvetes mye kaos, men tror dessverre ikke at klimaet kommer ut av dette som en vinner. Obama kommer til å være i fredsprisrus (ikke at han har hatt noen planer om å signere Kyotoprotokollignende avtaler heller), Mugabe kommer til å nyte sin immunitet overfor folkemordsetterforskninger og menneskerettighetsbrudd og kommer nok til å gi blaffen i hva som skjer med klimaet så lenge han kan fortsette å nyte sjampis og russisk kaviar hver gang han fyller år.

Det er i det hele tatt opp til deg og meg hvis det skal skje noe her, så fortsett å ta toget når du kan ta tog, stem på politikerne som holder det de lover, tenk globalt, handle lokalt, og sist, men ikke minst, skru av lyset om natta.

For storebror ser deg.

All I want for Christmas

2009-12-01T15:44:00.003+01:00

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

Snow was falling when love came calling
On this lonely heart of mine.
You were standing there with snow flaked in your hair.
You kept stalling while my thoughts were calling
On every way I knew
For one excuse to get acquainted with you

Then I said
Snow flake my pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

The ice was breaking and
Love was waking in a winter wonderland.
When I felt you slip your fingers in my hand.
Now snow is gleaming and
I'm not dreaming I know this is for real.
The love I have is too much to conceal.

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you...

- Jim Reeves

Curling på avveie

2009-11-17T13:08:00.003+01:00

Svenskene kaller dem curlinggenerasjonen, fordi foreldrene har gått foran og pusset og kostet vekk all motstand. I Norge er betegnelsen glasurgenerasjonen, og selv den som er glad i muffins og kaker må vel skjønne at dette ikke er likefremt positivt eller utstråler bein i nesa.

Ifølge ekspertene har glasurgenerasjonen fått for mye bekreftelse uten å bli stilt krav til, noe som gir dem en selvfølgelig rett til å stille krav til andre. Stadig flere ungdommer har oppblåste ego og urealistisk tro på seg selv, men straks de treffer veggen (a.k.a. en utfordring) går lufta ut av dem som en ballong. Hmmm...

Så hva skal man da tro om oss selv? Generasjonen som lever det gode liv på velferdsstaten som foreldrene våre har bygget opp. Hva gjør vi for å sikre samme gode til våre barn? Pent lite egentlig, der vi vurderer oljeboring i Lofoten og flere soldater i Iraq.

Nå går vi inn i julekaosmåneden, og om finanskrisen ikke har satt til livs all kjøpeglede blant handlekraftige nordmenn kommer vi til å svi av en firråførtifemmåførti milliarder kroner i løpet av de neste 24 sjokoladebitene.

Ifølge IMFs liste over GDP per land betyr det at vi i gløggpåvirka ribberus bruker mere penger enn Namibia, Chad, Malta, Burkina Faso, Benin, Haiti, Nicaragua, Fiji, Laos, Surinam, Belize, Øst Timor, Kapp Verde Øyene, Lesoto, Swaziland og mer enn 40 andre land bruker i løpet av et helt år (med forbehold om regnefeil, synes det blir vanskelig når det blir over 10 nuller). Blir helt satt ut jeg.

Så, som en liten warning til alle kjære og kjente. Joa, det blir julegaver i år, men de blir av den praktiske sort, som skal brukes eller leses eller spises eller koses med. Det blir ingen plastikkdingser Made in Taiwan. Det blir ingen upassende klær som du kanskje kommer til å gjemme i skapet til vårrengjøringen kommer, og så ender de hos Frelsesarmeen. Det blir ingen duppeditter til å stå på peishyllen, og forhåpentligvis ingenting du ikke kan bruke.

Det blir derimot masse inspirasjon og glede, gøye saker og utfordringer i fleng. Det blir en fin jul tror jeg, og enda bedre nyttår med svenskebesøk og solstråler om hverandre. Min oppfordring i kjøpehelvete som snart oppstår på Oslo City og lignende sentre er å bruke litt sunn fornuft når du kjøper dine gaver. Tenk på miljøet og ta med deg handlenett. Og skru ned varmen når du går hjem fra jobb. Det er barna og barnebarna dine som kommer til å takke deg ifremtiden.

Ps...mangler du julegaveidéer? EduNica har laget noen kjempefine minnepenner. Kjøper du disse støtter du samtidig EduNicas arbeid med utdanningsprosjekter i Nicaragua!

Catch me if you can

2009-11-08T15:32:00.008+01:00

Vanligvis ofrer jeg ikke et millisekund på søppelmail i innboksen på jobb, men har heller innarbeidet et slags morgensletteritual der det første jeg gjør er å gå igjennom alle mailkontoene og slette søppelmail og annet rusk som har forvillet seg dit i løpet av nattens mulm og mørke. Som regel er det en salig blanding av tilbud om penisforlengere (?) så jeg kan tilfredsstille dama (?) mi, men det er også en pen bunke Nigeriabrev og henvendelser fra andre konkursbefengte afrikanske stater, for ikke å snakke om tidligere russiske underholdningsdamer som bare ønsker en god venn. Ingen sex - kors på halsen og ti kniver i hjertet.

En type junk som jeg også har begynt å lagt merke til er salg av vitnemål, universitetsgrader og andre kvalifikasjoner. "Need a degree? Call me!" roper det mot meg denne søndags morgenen. Ironisk nok (eller kanskje nettopp derfor) sitter jeg og jobber på side tre av 100 på masteroppgaven min i International Education and Development. Tenåringsmødre og graviditet i Buenos Aires begynner å ta form, og i motsetning til gradskjøperne på andre siden av dammen (noen mener halve Pentagon sitter der de sitter på grunn av kjøpte ferdigheter - må være Bush sitt verk) ser jeg faktisk frem mot de neste seks månedene med skriving. Gjør man det om til et lite regnestykket er det faktisk ikke så gærent. 100 sider fordelt på 180 dager, og jeg skal ha skrevet i overkant av 200 ord hver dag fremover. Lett!

Jeg synes Catch me if you can er en herlig film og holdt med skurken selv om Leonardo lurer til seg legetitler, piloterfaring og lønninger på urett vis. Jeg synes det er fascinerende at det går an! Men det å bruke mine skattepenger (som foreløpig finansierer seks barnetrygder i et år) på folk som snyter - det er jeg ikke interessert i! En 27-år gammel dame ble tidligere i år dømt til fengsel for å ha forfalsket et vitnemål, og da tenker jeg at det må jo bare vært for dumt. Damen sa i retten at selv om hun hadde laget det falske vitnemålet og lagt det i en frankert konvolutt sendte hun det aldri til Høgskolen i Akershus, men skylder på en av festdeltakerne en fuktig aften og mener en av dem må ha sendt det. Neste gang ville jeg revurdert invitasjonen og blokkert muligheten for at "friends can bring friends to this event."

Men tilbake til junkmailen og den manglende motivasjonen. Etter 320 studiepoeng fra fem forskjellige universiteter og høyskoler har jeg skjønt en ting. Eneste veien å komme i mål på er å sette seg ned, blokkere Facern, stoppe tvangstankene om vindusvask (har hatt dem flere ganger idag), glemme rotet på rommet, droppe alle avtaler og bare jobbe. Det er ingen, ingen som kommer til å skrive oppgaven for deg, så det er bare å komme igang.

Innen 15. mai spår jeg at wordcountknappen min kommer til å være utslitt.

CARE

2009-10-27T22:20:00.009+01:00

Helse-Norge går på helsa løs om dagen. Det er stor diskusjon om vi skal hoste i armhulen eller i et lommetørkle. Om lommetørkleet skal være av papir eller stoff. Om det skal kastes, brennes eller dumpes sammen med radioaktivt avfall etterpå, eller om smittefaren for H1N1 influensaen virkelig er så farlig som vi tror.

Livredde foreldre kikker bort på naboungene med kronisk leversvikt og blir misunnelige fordi de er foran deres eget avkom i køen når det gjelder mottaket av den livsviktige svineinfluensavaksinen. Fastleger blir uglesett fordi de ikke mekker i stand døgnåpne vaksinesentre og Osloskolene tømmes for barn. Folk settes i karantene, får åtte dager egenmelding, og vi skuler stygt på söta bror som har fått stukket i en million svensker allerede og dermed betydelig redusert smittefaren i nabolandet. Enda en grunn til å dra og handle tax free.

Gud forby om man skulle finne på å nyse på trikken. Folk blir nærmest kvalt av sine egne nys i frykt for å spre frykt blant andre offentlige trafikanter, og i forsøket på å holde jævelen inne, noe som alle burde vite bare resulterere i enda mere krampeliknende bevegelser, skaper de istedenfor en situasjon der forbipasserende mest sannsynlig ikke bare vil tro at du er sjuk, men også at du holder på å krepere der og da. Jeg kan anbefale et forsiktig host i armkroken, så er hele ovennevnte scenario unngått.

Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor lite folk egentlig bryr seg. Hvor sjelden folk tør å si ifra, at nok er nok, at urettferdighet kan ikke tolereres, rasisme, diskriminering, si stopp! Jeg søker stadig etter gamle damer jeg kan reise meg opp for på trikken, mødre jeg kan hjelpe med bæreposer, dører jeg kan åpne. Hvorfor kan ikke folk jekke seg ned et par hakk, tørre å si at de er glad i deg, gå planken og risikere å falle. Omsorg ovenfor fremmede er noe av det vakreste jeg vet om.

Den halvsenile damen som satt ovenfor meg på trikken og skravlet med alle som ville høre på, som bare skulle frem og tilbake til Riksen fordi hun likte å kjøre trikk bekrefter det jeg savner i Norge. Prat med sidemannen. Ta sjansen. Gi en hjelpende hånd. Eller som opplysningsplakatene for overgrep mot barn skriker til oss på t-banen:

VENNLIGST FORSTYRR.

Nokia lader med tynn tupp, anyone?

2009-10-24T09:19:00.008+02:00

Hvem har ikke spurt dette spørsmålet en gang? Du er på hyttetur og mobilen holder på å dævve, men siden laderen ligger i skuffen hjemme må du gå spissrotgang mellom andre turdeltakere og spørre om de tilfeldigvis også er så hekta på teknologien og avhengige av tilgjengeligheten at de har a) dratt med seg både mobil og lader ut i skauen, og b) faktisk har en nokså lik mobil som deg at laderen er en perfekt match. Det er ikke så enkelt som det høres ut, for i mobilladerhelvete finnes det ikke bare ørten ulike mobiltelefonprodusenter, de lager pokkernmæ ulike ladere til de ulike modellene sine og. Idioter.

Men, frykt ikke, selv om FN ikke klarte å forhindre krig i Irak har FN-organet Den Internasjonale Telekommunikasjonsunionen (heretter bare kalt ITU) på selveste FN dagen klart å godkjenne en universallader for mobiltelefoner (stryk for orddelingsleif, men det får være det samme). Det skal nå bli slutt på å ha syv forskjellige ladere i skuffen, bare for å oppdage at ingen av dem passer ditt nyeste lille vidunder, fra nå av trenger du bare en, og den skal attpåtil bruke mindre strøm enn dagens ladere. Seks uker før klimatoppmøtet i København liker vi dette.

Dagbladet skriver:

Mobiltelefonprodusenter vil ikke bli påbudt å bruke den nye standarden, men ifølge en talsperson for ITU er det sjelden at noen ikke følger standarder som vedtas av FN-organisasjonen.

Nei, så lenge det ikke er USA da. Godt at de fleste mobilene fortsatt kommer fra Finland.

Sliten

2009-10-21T22:30:00.003+02:00

Jeg liker veldig godt å trene og prøver i disse dager å overbevise meg selv om at trening inne om vinteren er sånn passe lurt, selv om det koster skjorta. Jeg var innom treningssenteret jeg vurderer å melde meg inn på i kveld og er et steg nærmere en irrgrønn drikkeflaske og matchende loete håndkle. La meg bare kalle treningssenteret for Treningssenter Sliten, da kapitalisttrollene neppe kommer til å gjøre mitt treningsabonnement noe billigere selv om jeg skulle finne på å nevne dem her.

Første besøk på Treningssenter Sliten var på tirsdag. Salgsdama, la oss kalle henne Linn, hadde ringt tidligere på dagen og forsikret meg om at jeg visste hvor det var. Joda, jeg hadde nevnt for henne første gangen hun ringte at jeg gikk forbi der hver dag, så jeg visste hvor det var, og nei, jeg hadde ikke tenkt å backe ut av avtalen. Hun minte meg om å ta med badetøy så jeg kunne teste ut den freshe spaavdelingen, men da jeg allerede var på jobb var det for sent. Hun noterte seg også litt annen "inside" info om meg som hvor jeg var på farten sist og min enorme motvilje til timer som krever den minste form for kordinasjon (også kalt oransje timer), og brilijerte med denne kunnskapen under møtet senere samme dag.

Det er merkelig hvordan det er før man skal melde seg inn på et treningssenter. Man får en slags skyldfølelse og dårlig samvittighet (som mamma sier man ikke kan bruke til noe som helst), spesielt hvis man skulle finne på å si at man faktisk ikke vil melde seg inn allikevel, fordi Nordmarka tross alt er gratis og egentlig så liker man ikke å løpe på tredemøller. Gud forby. Kanskje derfor jeg ikke går innenfor døra på et før jeg er ganske sikker på at jeg skal med, for jeg vet at jeg med en middels treningsvilje er alle salgsdamers drøm og de ser årsbonusen komme et hakk nærmere idet jeg tar på meg de blå plastiksokkenetilsko i resepsjonsområdet.

Men, etter å ha vært på en Back 2 Basic time, som egentlig bare er et mer fancy ord for sirkeltrening, ikveld, må jeg dessverre og ærlig innrømme at en løpetur og noen situps ikke tilsvarer solid styrketrening og fiskebollemusklene mine er dermed et større faktum enn jeg først var villig til å innrømme. 1-0 til Linn.

Og det skal sies at Treningssenter Sliten har gjort en bra jobb. Det er svært, det var aldeles ikke for mange mennesker der. Spaavdelingen er kul, selv om det på tirsdag kun huset to svette håndverkere som holdt på å fikse rørene til boblebadet. Noe sier meg at jeg aldri ville satt meg oppi, selv om jeg hadde husket bikinien. De har rettetang, ja rettetang i damegarderoben. Lurer på hva slags spennende duppeditter mennene blir sjarmert i senk med? Tør nesten ikke komme med forslag. De har gratis frokost og barnepass. Jeg har ingen barn sa jeg til Linn. Åja, men hvis du nå plutselig skulle ombestemme deg, sa hun. Jaja.

Etter Back 2 Basic timen var jeg dausliten og gikk raskt forbi resepsjonen siden fargen på ansiktet/hotpink topp var vanskelig å adskille, slepte meg inn på bussen, og gledet meg til Catos pizza, is og Grey's. Dette må jo være en god start på et nytt og bedre år?

----------------------------

Lite tilleggsnotat: idet jeg klikker "Publish post" ser jeg i hvitøyet ordet trening, men det er ikke jeg som har skrevet det. Går tilbake og finner ut av at Google Ads har skimmet posten min, sjekket for ord og uttrykk som er nevnt en del ganger og vært så snille og hyggelige at de har funnet reklamer jeg kanskje kunne vært interessert i.

Sneaky, little bastards.

Ungdomsskolen

2009-10-17T14:26:00.003+02:00

I år er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Som en forskremt liten jente med verden for mine føtter, et middelmådig karakterkort, men med S i baking, med noen skikkelig gode venner og en haug jeg ikke kunne fordra. Det var ungdomsskolen. Og ikveld er det reunion. Hjælp!

Jeg startet på Ringstabekk Ungdomsskole i Bærum, var nabo med Kristine og vi var som Knoll og Tott. Har aldri bakt så mange sjokolademuffins, spist så mye macaroni med ost og ketsjup eller spilt så mye Sega som de to årene på Jar. Vi spilte håndball og vant masse, men det var samtidig et møte med virkeligheten der de beste ble valgt ut og mange ble sittende kamp ut og kamp inn på benken.

Tilbake i Skien og Lunde Ungdomsskole i 10. klasse. Ble lei håndballen, og lagsport ble byttet ut med jazzfunk og dans - med et heller variabelt resultat. Nanbudo, forelskelse, NM og medaljer. Ble plassert i en ny klasse, fikk nye venner. Fransken gikk det så der med, kom så mye an på læreren, og det gjaldt alle fag. Var mye med Marielle og Marte og "jentekvelder" på Åfoss fikk en ny betydning. Drakk meg full på to øl, 16-års-bursdager og mye sprell. Gruer meg til jeg blir forelder en gang.

I 10. klasse måtte man plutselig ta viktige valg. Hvor skulle man gå på videregående? Brekkeby eller Skien? Musikk, dans og drama eller idrett? Husker et prosjekt vi hadde på vårparten. Ida og meg hadde intervjuet noen folk i et reklamebyrå, for etter fiaskoen av en arbeidsuke på Grand Hotell hadde jeg liksom gitt opp turistnæringen. Nå skulle jeg jobbe med PR og media, og kanskje bli journalist?

Den oppdaterte lista på Facebook er ikke akkurat lovende. Jeg kjenner ikke halvparten av de som kommer. Og dette er folk man har gått i klasse med? Rart hvordan noen påvirker, mens andre mangler total innflytelse over en, og går i glemmeboka når klokka ringer.

Det blir spennende å se hva folk har gjort i løpet av ti år. Regner med at det har kommet en del barn. Dessverre er noen ikke iblant oss lengre. Sikkert noen som har sittet inne, jeg har flere forslag til kandidater. Mange har studert mye. Mange har reist. Gi folk 10 år og spør dem hva de ønsker å gjøre med dem. Møt dem igjen i 2019 og se hvem som har gjort hva.

Jeg har en plan!

Eitsj tu åoh

2009-10-08T22:03:00.008+02:00

Da var jeg tilbake i Norge. Har aldri vært så nærme på å miste flyet (Alexander forlot landet med nøkkelen til rommet mitt der passet lå), har aldri opplevd så mye turbulens ("Dette er kapteinen, vi opplever vertikale vinder, cabin crew, please be seated immediately"), har aldri mistet all bagasje før (forlot dermed Gardermoen med tursekk og kamerabag etter seks uker på farten), og har aldri kommet hjem til et så ensomt hus før (måtte rote frem nøkkelen fra en mørk garasje og ingen som svarte da jeg ringte på). Trist.

Så, hva skal man så ta seg til i Norge en kald, trist høstdag? Man kan dra på jobb. Det gjorde jeg både igår og idag, og det var veldig hyggelig å se alle igjen. Man kan terrorisere SAS sitt servicekontor og spørre for ørtende gang om hvor bagasjen blir av. Det gjorde jeg i hele går bare for å få vite at bagasjen hadde landet, men var ikke klarert enda. Hva pokkern skal de klarere? Dulce de lechen til Milla? Rødvinene? Fire par nye sko? Angrer forresten på at jeg ikke kjøpte kvota på vei ut av tollen og, når jeg og bagasjen min forlater flyplassen på ulike tidspunkt må det da være andre regler for antall flasker vin man kan ta med? Nå ja, vinen kom trygt frem, men burken med dulce de leche til kontoret knuste, så jeg har brukt kvelden på å vaske karamellsaus bort fra innsiden av ryggsekken. Diiiigg.

Man kan også gå på kino. Savner Cinema Nova i Australia der man hver mandag før klokken 16.00 kunne se filmer fra sør for $4. Så kunne man kjøpe en pose med hvitsjokoladetrukne jordbær for $3,50 og så kunne man ha en skikkelig godmandag for under 50 kroner. Det var tider det! Men jeg gikk da på Film Fra Sør alene i mangel på folk som kunne være med, men møtte Nina fra Changemaker i døra og slapp å sitte der helt Vivi Venneløs alikevel. Selv om det egentlig ikke hadde gjort noe.

Filmen het Blue Gold og handlet om vann (minn meg på å ikke kjøpe Nestlé produkter eller Coca Cola ever again), og retten til vann. Jeg kjøper aldri stille vann på flaske (heller ikke i utlandet hvis det er ok å drikke springvannet), og synes det er helt vannvittig med folk som bøtter i seg tre halvliterskjøpeflasker i løpet av en treningstime for så å pælme alle flaskene i søpla istedenfor å ta med en av de til påfyll til neste time. Megafy! Tenker på Blekkulf og miljøagentene og digger "ikke sinna, bare veldig veldig skuffet reklamene på tv." Ja til kortreist mat og kortreist vann! Særlig når jeg ellers er ganske så lite kortreist.

Siden det var åpningsdag på Film Fra Sør var det lagt opp til debatt etterpå med forfatteren av boken som filmen er basert på, og da jeg stod ute i foajéen og ventet etterpå kom debattlederen løpende hesblesende bort til jenta i kiosken.

"Debattantene nekter å drikke flaskevannet vi har stilt frem, har du en mugge med springvann?"

Lenge leve idealistene!

En kamp mot hverdagsmachoen?

2009-10-04T01:24:00.008+02:00

La meg starte dette innlegget med å si heia til alle kvinner. Heia til kvinner i styrer, i lederstillinger, i statsministerstoler, på catwalken, i Casa Rosada, på Nobelprisutdelinger, på kjøkkenet, i senga, på dansegulvet, kvinner generelt. Etter seks uker i et land som er utpreget macho, i en verdensdel som er utpreget macho, begynner jeg snart å glede meg til å komme hjem til Norge der jeg kan gå usminket og bakfull i joggebukse til butikken en søndag uten å vekke oppmerksomhet, der politiet holder kjeft og utstyret på plass, og der man ikke alltid trenger å stikke seg ut som en høy, blond jente.

Jeg anser meg selv som en rødstrømpe og hykler light. Jeg kjemper for kvinners sak, men blir allikevel glad hvis du åpner døren. Jeg synes det er greit at du betaler for middagen, men da vil jeg betale for desserten, og jeg er en sucker for chick flicks, spesielt de med Hugh Grant i. Jeg skjønner at det er et biologisk forhold mellom kvinner og menn som jeg ikke kan endre på, men jeg blir sur hvis du forteller meg at jeg har mine begrensninger. La meg ihvertfall prøve. Jeg blir sinna på menn som tror de kan "get some," helt uten videre, men jeg flørter selv, om jeg har lyst (jeg har lov!).

Her i Argentina blir man daglig utfordret som kvinne, og jeg gjør mitt beste for å holde stand. Argentinske Christian sa under utformingen av feltarbeidet mitt at "we look at women as a pair of tits," og den setningen henger igjen når jeg prøver å forstå tenåringsmødrene, deres kjærester og valgmuligheter her i livet. Spansklærer Jørgen spurte meg etter det ørtende taxisjåførfrieriet om jeg ikke egentlig likte denne oppmerksomheten, da slike ting vel aldri skjer i Norge, men jeg må allikevel si at jeg synes respekt er viktigere, og hvis man ikke blir respektert kan det være det samme om du liker det du ser på.

En av Kulturstudiers seminarlærere i León har skrevet dette om machismo i Nicaragua og på Cuba, og jeg synes det var en herlig beskrivelse av hvordan noe så normalt som en joggetur (i Norge!) kan skape bakgrunn til sosialantropologiske studier i det du drar med deg joggeskoene og treningsbuksa til utlandet.

1. mars 2004 ble "enkeltmannsforetak" endret til det kjønnsnøytrale "enkeltpersonsforetak." Jeg har fem år etter derfor ikke dårlig samvittighet når jeg retter (eller opplyser) noen om det kjønnsnøytrale, korrekte ordet, men skjønner at noen mannebein kan bli irritert og klage over denne nesten diskrimineringen mot menn. Jaja, tenker jeg. 2000 år den ene veien, det får gå 2000 år den andre veien og. Og så får jeg en e-post fra HiO der de sier at alle studentene skal få ny adresse. Og så gir de et eksempel.

Og så måtte jeg bare le.

Vernissage og besøk i Buenos Aires

2009-09-25T04:05:00.007+02:00

Jeg liker aller best å reise med folk. Jeg liker å reise, men det å ha noen der hjemme i ettertid til å kunne mimre med er helt uvurderlig. Astrid, Shabana og Trude fra Australia, Kristin, Sara, TC og Veronika fra Guatemala, Kari og Sigbjørn fra Cape Town, Cristina og Marco fra en haug med familieturer, generelt sett andre folk som opplever omtrent det samme som deg og som du kan gjenleve stundene med senere - det er fint å ha!

Nå har jeg vært så heldig og ikke bare fått en, men to venner på besøk i Buenos Aires. Supre Solfrid som også ble med til Vietnam i 2008 og Alexander. De kom idag morges med et Air France fly, og jeg gleder meg til å oppleve ting sammen med dem i ukene fremover.

Med tanke på at Buenos Aires er en by som aldri sover var det selvfølgelig ikke et alternativ å la jetlagen ta overhånd, og de har begge holdt ut som helter i hele dag. Alexander er her på en konferanse med jobb, og da han måtte på åpningsseremonien tilbød jeg meg å følge med, om ikke annet som spansktolk og accesorie.

Alexander mener jeg burde komme meg bort fra sosialantropologitøvet og få meg en ordentlig jobb innenfor journalistikken igjen, men noe av det som fascinerer meg med sosialantropologer er deres herlige evne til bare å observere, og det er nettopp denne egenskapen jeg prøver å benytte meg av i sammenhenger der jeg a) ikke passer inn, b) ikke har noe behov for å være, eller c) der folk oppfører seg interessant (selv om det skal det sies at jeg passet veldig godt inn på det hippe utestedet med my little black dress og pretty black shoes...).

Uansett, det å spise kanapéer og drikke gratis vin er noe man egentlig aldri bør takke nei til, selv om vi fort fant ut at dessertkanapéene slo middagskanapéene glatt, så det ble bra ubalanse i matinntaket. Nå ja, det er ikke hver dag man står og ser Nigel Holmes bli hedret og æret for lang og tro tjeneste i designens verden. Jeg synes uansett det er spennende å se mennesker dypt engasjert i ting jeg ikke kunne brydd meg døyt om (selv om avisdesign intresserer meg til en hvis grad), men hvordan megareligiøse, megafanatiske eller megaetellerannet mennesker oppfører seg når de er i nærheten av og i samspill med andre som er like hekta på noe som dem selv, det er direkte festlig.

En av vinnerne for best newspaper design hadde stalket ut Alexander og stod klar med trofeet i handa for å hilse på han. Akkurat i samme øyeblikk hadde han tatt en megabit av sin sjette dessertkanapée og stod med dulce de leche og marengs til langt oppover ørene, så dama snudde i siste sekund for å unngå et kleint dessertøyeblikk og gikk videre.

Det er merkelig hvem man møter på og hvilke muligheter som blir noe av her i livet. Så Alexander styrtet glasset med rødvin i en slurk, og så gikk vi. For å lete etter nye muligheter etter neste sving.

Frieri

2009-09-23T01:09:00.011+02:00

Jeg har i det siste fått høre at jeg er mer negativ enn jeg pleide å være. Mer skeptisk til verden. Mer sinna på urettferdigheten og klarer ikke helt gi slipp på det vonde jeg leser i avisene og ser på tv (og i virkeligheten), når jeg egentlig bare bør nyte sølvskjetilværelsen jeg har fått servert på fat. Vel, la meg si en ting: jeg er lykkelig. Jeg har hatt flere genuine lykkeøyeblikk i løpet av de siste ukene enn det jeg har hatt på lenge, øyeblikk der jeg føler at jeg nesten letter, at verden er god, at folk er fantastiske og at jeg egentlig er jævlig heldig. Estoy feliz. Enkelt og greit.

Og Buenos Aires, til tross for fattigdommen, tenåringsmødrene, hundebæsjen som folk ikke gidder å plukke opp, bråket om natten, falske penger, falske billetter og rødvin som gir en heidundranes hangover, er en helt utrolig by, og jeg har absolutt ikke noe lyst til å reise herifra.

En av grunnene er at mennesker gjør meg glad. Glade mennesker gjør meg ekstra glad, og her er det så mange glade mennesker. Dro på fotballkamp mellom Boca Juniors og Godoy Cruz, satt mitt i supportergjengen og koste meg glugg ihjæl. Lærte masse flotte argentinske gloser og vet nå akkurat hva jeg skal si når noen slenger slibrige kommentarer på gata. Tror egentlig ikke jeg tør å rope noe tilbake, men nå vet jeg ihvertfall hva jeg kunne ha sagt om jeg ville. Før kampen ble det sendt rundt gamle aviser så folk kunne lage litt god gammeldags hjemmelagd konfetti og da Boca scorte danset hele stadion og slang mikroskopiske biter av gårdsdagens nyheter opp i lufta. Det var stemning til å ta og føle på, og det var stemning til å bli skikkelig glad av.

Spansken går bedre og bedre for hver dag, og jeg øver med alle jeg har muligheten til. Da jeg har lovet mamma å ta taxi fremfor å gå hjem alene nattestid blir det en del taxi på meg, og disse taxisjåførene er evig kilde til prating, sludring og direkte vrøvl. For å vise dem at jeg vet hvor jeg skal og at de ikke trenger å ta meg med på zikkzakkturer byen rundt pleier jeg å være selvsikker og tydelig si hvor jeg skal og prate litt om været på spansk. Så spør de ofte hvor jeg er fra og jeg sier Norge, men at jeg nå bor her i Buenos Aires. Så spør de litt om Norge og så spør de om jeg vil gifte meg med dem. Jeg må alltid le av deres herlige mangel på diskresjon og forteller om min store, sterke, liksomkjæreste som jeg bor sammen med i San Telmo, men de slutter nå allikevel alltid turen med å si at hvis det skulle bli slutt så er det bare å ringe Radiotaxi, så kommer de og henter meg.

Alle disse frieriene er tydeligvis inspirert av en annen hobby ganske mange av de lokale har. Klining. Masse par. Masse kyss. Munn mot munn. Lenge. I parken eller på kino er selvfølgelig greit, men her står folk og råkliner i rulletrappen, på t-banen eller mens de venter på å betale for matvarene. Folk er ikke redde for å vise følelser, intimsoner sprenges når normen er å kysse alle du møter på kinnet, og de liker tydeligvis innmari godt å kline. Det gjør forresten jeg og. Jeg syklet hjem fra jobb til St. Hanshaugen en gang i sommer, og i Kubaparken satt det et par og klinte. Folk som gikk forbi stanset opp og kikket litt skeptisk på dem, men jeg bare smilte. Så fantastisk bra å gjøre noe sånt! Det kom en fyr syklende mot meg og da jeg møtte blikket hans og han smilet mitt nikket vi bare samtykkende for vi visste at om vi hadde hatt sjansen hadde det vært en av oss som hadde sittet der og kost oss.

Man må gripe dagen mens man har den, slutte å sutre over at man er kald på tærne eller at det mangler speil på soverommet (som studentene våre som bor her gjør. Shame on them!). Man må gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt her i livet (og de siste dagene har jeg møtt noen unge jenter som har fått noen ganske dårlige kort). Igår satt vi i parken, så på parene som koste seg rundt oss og spilte president. Da bomsen snudde en 5'er, tre 7'ere og et par i knekt til en bra hånd og ble president på første forsøk måtte jeg smile, for den som ikke prøver kommer ihvertfall ingen vei.

Sølvskje

2009-09-17T02:50:00.005+02:00

Har du en lillesøster i 13-14 års alderen? Ikke det? En kusine kanskje? Eller en du satt barnevakt for da du var mindre? En som nettopp har fått sin første Bik Bok bukse. Som er knallstolt fordi hun har siste Lily Allen albumet på iPoden, eller som skal få lov til å reise på språkreise til England sommeren 2011. 2010 hvis hun er skikkelig snill. Kjenner du en jente som går i 8. eller 9. klasse i Norge, som så vidt har begynt å lære om det som skjer i kroppen i tenårene? Som fniser hvis noen sier "penis"? Uten helt å vite hva den brukes til. Som har blondt hår, store undrende øyne og ører som fanger opp alt som skjer rundt henne? Keep this girl in mind.

Etter tre uker i Buenos Aires var det på tide med en liten reality check og å begi meg dypere inn på det jeg faktisk skal gjøre her - feltarbeid. Jeg jobber sammen med nydelige, lille Belén på 150 cm og hun gjør så godt hun kan for å innvie meg i argentinernes kultur og væremåte, om det så måtte være ved å være en halvtime for sen.

Idag dro vi ut til en institusjon som huser tenåringsmødre. I det jeg kom inn døra ble jeg møtt av en liten gutts forunderlige glis "QUE ALTA!" Så høy! Gutten tok tak i handa mi og dro meg tilbake ut av døra for så å dra meg inn igjen, bare for å poengtere for de andre som stod i hallen at hodet mitt nesten hadde skallet i dørkarmen. Så skravlet han i vei, dro meg med ut i bakgården der jeg fikk sett kaninene og hønene, og det var bare så vidt Juan ville la meg gå da Belén kom og ropte. Jeg hadde fått en venn. Det ble tøffere derfra.

Jeg ble med Belén inn på et stort møterom der det satt 10-12 stykker. Noen voksne, noen barn, noen spedbarn. De begynte med en høylytt diskusjon om hva som ikke helt fungerte. Hvor ofte de kunne spise. Hvor mye. At det var mange tyverier. Etterhvert gikk de mest voksne og igjen satt syv jenter. Eldstemann var 17. En var trebarnsmor. To var gravide, gikk rundt med store mager, når de egentlig burde vært barn selv. En jente var mentalt tilbakestående og ble konstant fulgt rundt av en av de ansatte. Hun ville hele tiden ha nærkontakt. Ga meg en stor klem og et kyss på kinnet. Satt nesten oppå meg. Hun var 16. Datteren var to og en halv måned. Barnets far var jentas stefar. Jeg fikk skikkelig vondt, og måtte kjempe mot tårene. Dette skal ikke være situasjonen for jenter i 15-16 års alderen!

Juanito kom inn og avbrøt alvoret med å fortelle at han hadde bursdag. 8 år. Han kom bærende på en svær sjokoladekake med dulce de leche på toppen og alle fikk et stykke. Så løp han og en annen jente rundt og tegnet med blyanter, stod på hodet og var barn, sånn barn skal være.

Jeg ble introdusert til jentene. "Ésta es María." Jentene kom bort, ga meg et kyss på kinnet og gikk og satte seg. En jente med stor mage, som så sliten og medfart ut, strøk meg på kinnet, og igjen måtte jeg prøve å holde maska og ikke grine når jeg egentlig bare ville holdt rundt dem og sagt at ting ordner seg. Romina som kanskje var 16 hadde to barn og var tøff. Tøff i trynet, tøff i væremåten, men jeg kan tenke meg at det blir sånn når livet er tøft mot deg. Hun kikket skeptisk på meg da jeg løftet jenta hennes høyt i været så hun skulle rekke opp på tavla, men nikket allikevel bekreftende da jeg satte henne ned.

Idet vi skulle til å gå møtte vi en venninne av Belén. Så vidt fylt tyve år med en datter på ni. Igjen vred det seg i magen min over de tingene jentene har opplevd. Jeg blir så sinna på de som gjør slike ting mot jenter og kvinner, men føler meg allikevel så, så maktesløs.

Allikevel kan man ane en viss stå-på-vilje. Jentene vil ikke gi seg helt enda. De lo høyt av og med hverandre i løpet av workshopen til Belén. Lullet spedbarna deres og klappet seg fornøyd på magen. Veddet om nestemann ble en jente eller en gutt. På vei ut døra kom Juan løpende bort og ga meg en nøtt. "Es para comer?" spurte jeg? Skal den spises? "Suerte!" sa han. "For hell og lykke."

Lost innocence. Part two.

2009-09-15T23:53:00.002+02:00

Den tapte uskylden og nestenranet jeg blogget om tidligere denne måneden sprang ut fra en hendelse en søndag morgen utenfor Congreso. Psykologiprofessoren Peter Harris var med, og det er med glede at jeg gjengir hans beretning av hendelsen. Hvis dere noen gang får muligheten til å delta på et kulturelt integreringsseminar med fyren, kan det anbefales på det sterkeste. Sjekk også ut hjemmesiden hans her.

we had paused in one of the city squares for me to take this photograph, when i heard maria who was standing a little way behind me, make a sudden noise, & when i turned around i saw that she was being led off by a woman i'd never seen before. i followed & saw that maria had some kind of black fluid in her hair, on her face & on her clothes. my first thought was that somehow she'd been splashed by a passing bus.

then another man appeared who indicated to me that i also had this fluid all down the back of my coat, & through the international language of mime & gesturing to the tree, indicated that birds in it had shat upon us

i felt a little uncertain about the situation. it seemed amazing that:

a) both of us had been hit from behind even though we were standing several meters apart

b) that not only did these "birds" seem to possess highly direction anuses, but also anuses capable of delivering water canon like proportions of "excrement"

c) that the excrement in question seems to have a consistency & smell that was much more like engine oil that any bird faeces i've ever previously encountered*

d) that our two "rescuers" seemed both to be not only on the spot to help, but perfectly kitted out to do so with bottles of water & packets of tissues, & just how keen they were to help us get cleaned up

e) the particular attention they paid to our pocket areas during the aforementioned cleaning process

knowing that neither of us had anything in our pockets remotely worth robbing & that if push came to shove, maria as a tall blond viking maid could have snapped them both like twigs actually made the situation more comic than frightening & in any case, shortly afterwards some good burghers of buenos aires ran over towards us shouting & waving, strangely enough causing our too good samaritans to beat a hasty retreat.

which almost felt a bit of a shame.

it's not every day your get your leg rubbed by small argentinian men...

Løping i Buenos Aires

2009-09-14T03:03:00.004+02:00

Igår natt hadde jeg en merkelig løpetur i en forstad i Buenos Aires. Ulike hendelser gjorde at jeg plutselig måtte betale taxien 20 pesos for å stå i et øde veikryss og vente, mens jeg febrilsk prøvde å ordne både det ene og det andre, og endte til slutt opp på en biljardbule der jeg spilte biljard og drakk øl til klokken halv fem om morgenen. Det var ikke planen da jeg forlot leiligheten igår kveld.

Idag har jeg hatt en annerledes løpetur i Buenos Aires. Hadde avtalt med Christian at vi skulle jogge i Palermo og litt før sju ringte jeg Radio Taxi og ba dem sende en bil. Dette er en tryggere måte å ta taxi på, men når sjåføren begynte å spørre om både det ene og det andre måtte jeg bare fortelle om den store, sterke kjæresten min som jeg bodde sammen med her i Buenos Aires. Da sluttet han så vidt å prøve å hooke meg opp med sønnen hans.

Møtte Christian utenfor jussfakultet og vi satte igang. Jogging er noe jeg i utgangspunktet hater, men etter ganske mange turer i våres og sommer med Kristine, Milla og Mariann har jeg blitt ganske dreven og kan lett småjogge både syv og åtte kilometer. Vet det fortsatt er langt igjen til et maraton, men det er da en start!

Det som er kult med deler av Buenos Aires er at det er helt fantastisk! Du har store avenyer, brede gater med trær som er hundrevis av år gamle, og det er en million ting å se på. Christian mente jeg var for forsiktig og for å motbevise det måtte jeg pent spurte etter han tvers igjennom et ti-felts veikryss. Jeg savnet med en gang gratisrefleksene man alltid får i Norge og håpet at skoerefleksene mine ikke var så møkkete at bilene ikke fikk med seg litt av det som foregikk foran dem.

Vi løp forbi den polske ambassaden, hus til millioner av dollar, svære shoppingsentre, Ralph Lauren, Ferrari, Maserati. Det er dette området som kalles Buenos Aires Paris, men denne gangen var jeg obs på hva som foregikk på den andre siden av togstasjonen. Allikevel er det vanskelig å ikke la seg fascinere av hoteller med gyldne inngangspartier, svære St. Bernardshunder som garantert får mer variert mat enn en gjennomsnitts slumboer, restauranter med kritthvite kniplingduker og vin i tusenkronersklassen.

Jeg nøt den halvannen timen vi var ute og løp, mens nattemørket sakte senket seg over byen og viste de ulike bydelene i all sin lysende prakt. Jeg blir trollbundet av ting, folk og mennesker, og byen ser ut til å ha en merkbar mengde "crazy, old ladies" som Peter så fint beskrev dem. Damer i 80-90 årsalderen, ofte med en hund på slep, stokk og pen håndveske og de gjør alt fra å mate fuglene, drikke en cafesito eller bare vandre rundt gatelangs som om de ikke har andre planer før det er tid for de evige jaktmarker. Vi drakk ferskpresset juice fra markedet og kikket på svære museer med fine art inni.

Idet vi rundet et hjørne kom det plutselig en søt eim mot oss. Blomsterhekken på gatehjørnet hadde trosset Santa Rosastormen og begynt å blomstre, og det luktet vår lang vei. Christian stoppet opp halveis i et sprang og ble helt stille. Duftet inn det søte lukten og et digert smil bredte seg i ansiktet hans.

"Det er dette som er Buenos Aires," sa han og gliste bredt, "Det er dette som er Buenos Aires."

Rariteter

2009-09-11T17:38:00.003+02:00

grønnsakshandleren ga meg mere jordbær enn jeg fortjente
andre grønnsakshandleren ga meg akkurat nok
ikke mer ikke mindre
ulikhet i verden

yogalæreren takket englene
yogalæreren takket oss
hun fant fred
og indre ro

to menn med en halv ku på ryggen
kua var død mennene løp
vin og biffmiddag
tango og dans

første gang i nytt land
språk og mennesker
utfordringer

det
gjelder
å
passe
inn

Balansekunst

2009-09-09T00:30:00.003+02:00

Balansekunst er en av to indiske romaner jeg har fått øynene opp for nylig. Den første, Shantaram, som for øvrig minner mest om en murstein med sin terracottafargede forside og 1000 sider, slukte jeg rått, og jeg ser frem til å ta for meg roman nummer to. Det skal visst være en sterk og usensurert historie om fire indere med forskjellig status og bakgrunn som knyttes sammen. India beskrives svært direkte gjennom opplevelsene til hovedpersonene, og den skal være fengslende fra start til slutt, lærerik og rørende. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe helt annet som har preget nyhetsbildet de siste månedene er to unge norske gutters dødskamp i en kongolesisk rettssal. Tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje og ran har de den siste måneden vært på utstilling i et afrikansk rettsvesen som endelig har bestemt seg for å ta jævlene og dømme noen for den urett som er gjort. Jeg skal ikke legge meg opp i om Moland og French er skyldige eller ikke. Dette tror jeg hverken media eller Kongos rettsvesen egentlig har noen som helst riktige opplysninger om, men det som forstyrrer meg mest er den veldige oppslutningen saken har fått. På journaliststudiene lærte vi fort at prioriteten på nyhetssaker er som følger: 1 australier = 10 briter = 100 afrikanere. Dauer en australier av et haiangrep er dette minst like viktig som de 10 britene som drakk hjembrent og kreperte, og det går ihvertfall over flystyrter, gruvekollapser og krigføring i Burundi, Botswana eller Benin, selv om det koster både ett og to hundre afrikanere livet.

Mitt problem er ikke norske mediers dekning av saken (de følger tross alt bare normale nyhetsverdier som et hvilket som helst annet lands medium ville gjort), mitt problem er hvordan Kongo plutselig velger å sette dagsorden og følge internasjonale lover og regler (??) og faktisk straffeforfølge de som gjør urett. Mitt problem er alle de ufattelig mange menneskene som hver dag vandrer ustraffet rundt på kongolesisk jord etter voldtekter og drap på sine egne. Kommer Kongo noen gang til å straffeforfølge dem? Rette fingeren innad i hæren og si, nei, pokker, vi burde ikke voldtatt hu jenta allikevel selv om hu hørte til motstridende etniske grupper. Ihvertfall ikke hver dag i en måned. Kommer de til å rette krav på 360 millioner kroner for hvert kvinneliv som er ødelagt? Didn't think so. Her, her, her, her, her, her, her, her og her står det side opp og side ned om saker der kongolesiske kvinner og barn er voldtatt og drept av kongolesiske soldater og geriljagrupper, men det står heller lite om proppfulle kongolesiske rettsaler som roper om rettferdighet.

Det er denne urettferdigheten som gjør meg så vannvittig kvalm. Jeg tenker tilbake på kvinnerettspensumet i våres og de stakkarslige skjebnene jeg lærte om da, og det vrir seg i magen min. Jeg er for all del for at skyldige skal straffes, om det så er svarte eller hvite, gule eller blå, men at to norske gutter skal settes i gapestokk så Kongo kan fremvise litt "menneskeverd" (dødstraff er fortsatt ulovlig ifølge Menneskerettighetskonvensjonen), den går jeg ikke på. Saken har blitt melket for alt den er verdt. Det har gått ut over kongolesiske jenter som har blitt ofre for trafficking. Det har gått ut over norsk bistand (som for øvrig nærmer seg et lite afrikansk lands brutto nasjonalprodukt). Det har gått ut over familiene her hjemme og kona til sjåføren.

Kanskje kan (stryk det som ikke passer) Gud/Allah/Buddha/Vishnu/Zeus/Thor/Afrodite/Maradona dømme Joshua og Tjolstov i en himmel en gang, men at vi oppnår en balansekunst i kongolesisk rettsvesen innen den tid er absolutt nødvendig for alle parter.

Tapt uskyld

2009-09-08T01:56:00.006+02:00

Jeg har tilbragt helgen sammen med en professor i psykologi og kulturell integrering. Vi har snakket om løst og fast. Vi har analysert problemstudentene. Vi har spist den biffen Argentina er så kjent for, gått turer på kirkegården og kikket på rariteter på hippiemarkedet. Vi har kikket på sola, drukket vin og så har vi blitt robbet. Ihvertfall nesten.

Selv om de første to ukene i Buenos Aires har gått nærmest knirkefritt kan man ikke glemme at landet sliter med enorme problemer. Som feltsjefen forklarte igår da vi satt i Palermo Soho og nøt en aldeles utsøkt middag; det er bølger med immigranter fra Peru som er skikkelig drevne på lommetyveri, og masse immigranter fra Colombia som vet hvordan man skal bruke et våpen. De har tilgang på paco, den kjipeste, dårligste delen av kokain for en peso per brukerdose. Det er mindre enn en Bugg kostet i Norge på nittitallet, men effekten er mildt sagt en annen. Dessverre er brukergruppen den samme, og det er småekkelt når 12-14 åringer løper rundt i en psykotisk rus, med stikkvåpen, uten hemninger. Det er da man kan snakke om tapt uskyld og tapt oppvekst, og om barn som blir voksne fortere enn de bør.

Grunnen til at jeg er i Buenos Aires er feltarbeid der jeg skal skrive om tenåringsmødre som har vokst opp på institusjoner. Jeg har ikke fokusen klar enda fordi temanene er så mange og kompliserte, og jeg ser frem til å få pratet med disse jentene om hva de mener er viktig i deres hverdag. Prevensjon, skolegang, sosial støtte, institusjonstilværelsen, fattigdom, abort – det er mye i ta fatt i, og statistikken er ikke på deres side. Abort er ulovlig i landet, allikevel utføres det i underkant av en halv million i året (ifølge UNFPA), og komplikasjoner rundt dette fører til at det er høyeste dødsårsak blant jenter mellom 15-24. Det ironiske er at jo høyere klasse du tilhører jo større er andelen aborter, men allikevel dess mindre er andelen komplikasjoner, noe som vil si at de med penger har tilgang på skikkelig legehjelp i en slik krise, selv om loven egentlig sier noe annet.

På vei hjem fra middagen igår tok feltsjefene Christian og Eduardo professoren og meg med på en liten reality check forbi en av de største slummene i byen. Den ligger rett utenfor sentrum, og paradokset er at på den ene siden av togskinnene ligger blikkskurene oppå hverandre, mens på den andre siden av togskinnene ligger området som av mange betegnes som Buenos Aires «Paris», Recoleta. Det er dette fancy området jeg har tilbragt helgen i, vandrende gatelangs og inntil nå, lykkelig uvitende om fattigdommen et steinkast unna. Jeg spurte Christian om det da ikke egentlig var farlig i Recoleta, siden slummen lå så nærme, men han svarte kort og kontant at de farligste menneskene der var innbyggerne selv.

De bor i Recoleta hele livet uten å bry seg. Og det er farlig det.

Tango Mundial del Baile

2009-09-03T00:03:00.003+02:00

Musikken var overveldende. Lyskasterne jobbet overtid og kastet glans over scenen og de tusenvis av menneskene som satt og så på. Jeg hadde følelsen av å være i et amerikansk talkshow for nyreligiøse; stor scene, pompøst opplegg, mann i dress, fullt av håpefulle i salen. Jeg skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men skjønte at dette var viktig. Man tøyser ikke med verdensmesterskapet i tango. Til tross for manana manana tankegangen som så ofte florerer i Latinamerika begynte showet presist klokka sju. At folk som diltende inn en halvtime etterpå var deres tap. Etter en introduksjon med rulle-R'er og store ord på spansk var det klart for første par. Jeg satt målløs i de tre og et halvt minuttene sangen varte. Ikke noe «Skal vi Danse» her nei. Ikke noe Idol-lengde på sangene. Skal man danse tango skal man gjøre det ordentlig.

Mange av damene var utrolig pene, grasiøse, vakre, med kjoler som var stramme for oven, men med løse skjørt klare for høye spark. De fleste parene var fra Argentina, men det var noen utenlandske; et par fra Ururguay, to fra Japan, et fra Australia. Jeg synes den australske dama var flott, men jeg tror hun var så overlykkelig for å være med i mesterskapet at hun ikke kunne la være med å smile, og når man danser tango skal man ikke smile (ifølge Lonely Planet skal man vente med livlighetene til pausene). Når man danser tango skal man være alvorlig, nesten trist, og mange av opptrednene hadde også navn etter dette, «Melancolico», «Patetico» osv.

Jeg satt i to og en halv time og var trollbundet av dansen, det var nesten så jeg kjente partnerens hånd gli over min kropp, følte føttene strakk seg etter musikken, hoftene vrikken til rytmen. Sterke bevegelser med mye innhold, raske steg, flotte løft, snurrameirundt, bukkenikkenei, blikk som kunne drepe, eller ihvertfall knuse en motstanders hjerte.

Tyve par ga alt. Tyve stylister hadde stått i timesvis og ordnet sminke, hår og kjoler. Mennene var et kapittel for seg. Sikkert noen gelebokser som hadde gått med der ja. Da vinneren skulle kåres kom alle ut på scenen. Parene på femte til andre plass gliste stort og skjulte enhver skuffelse over ikke å nå toppen. Tok en dannet vals med partneren før de fikk utdelt premien. Da par 372 ble ropt opp som vinner var det som å returnere til barneskolen. Bort med de pene trinnene. Bort med den innlærte strake holdningen. Ballerinaen stod i den flotte kjolen og høyhelte sko og hoppet vilt av glede som en treåring som har fått et Barbiehus i julegave. Tårene spratt og mascaraen stod i fare, hun kastet seg ned på gulvet og klemte de fremmøtte kjente. Dommeren måtte rope inn i mikrofonen at hun måtte ta klemmingen etterpå, juryen måtte få utlevert premien og få tatt noen fine bilder ellers fikk de problemer med sponsorene.

For oss dødelige som satt i salen var det godt å få bekreftet at selv en ballerina har vettet i behold, og vet når man bør utvise uhemmet glede. Som for eksempel når man vinner verdensmesterskapet i tango. Tross alt har hun jo sikkert bare fulgt Mark Twains udødelige ord "Dance like nobody's watching; love like you've never been hurt. Sing like nobody's listening; live like it's heaven on earth."

A parrot's what did you say??

2009-08-29T21:29:00.006+02:00

Well, well, well. I had to succumb to the Argentinean day rythm sooner or later, and yesterday I went with Stine and Juan to have dinner at 10.30pm. Still jetlagged and ready for bed really, I agreed to try my first parilla (grill) and local wine. I won't go into describing the meat, because I'm sure it can be done so much better, but the wine was great and the company even better. Juan is one of Stine's friends who speaks just about as much English as I speak Spanish, hence, the conversation was a lovely mix of Spanglish and whatever Norwegian Stine has managed to teach Juan over the past eight months.

Well down into the first bottle of wine, we realized I should probably start learning some of the local words, (and I remember this from first entering Australia) - so what do people want to learn? The nitty, gritty naughty stuff of course. Teaching naughty words to a foreigner is a bit like when kids discover them, and without sense or sensibility suddenly say things that kids ought not to say.

The first one, (female body part of a parrot) I happily exclaimed over a caipirinha, to Juan and Stine's big amusement followed by shhh...don't say it so loud! What is a girl supposed to do?! Anyway, now I know the appropriate replies to all the wankers (love that word and its Spanish equivalent) making kissing sounds on the streets, however, have sworn not to use them when towards public officials. However, I do find it quite disgraceful that policemen can offer their "services" to bypassing women just like that. Props for not using religious derogatory terms, but mainly keeping it to a bodypart level (although some of the expressions would shock most soccermums and dads alike), however in the end I just feel sorry for the poor parrot, who is stripped naked and explicitly described, with no possible replies but "Polly wants a cookie", and that just doesn't do it here in Buenos Aires.

Too many impressions, too slow internet

2009-08-28T21:10:00.002+02:00

Finally it was time to leave Norway again, this time for the great city of Buenos Aires, capital of Argentina, home of meat lovers, wine lovers, and lovers in general and place of the widest street in the world, 9 de Julio. I arrived Wednesday night with Christian, a colleague from Kulturstudier, and as I left Ezezia aiport with him and his brother I had a feeling that this would be good.

I've been placed with one of the teachers in an apartment in San Telmo, an old, rustic neighboorhood close to the more rustic and dangerous La Boca. Yesterday I woke up a few hours before my tour guide for the day were to arrive and went on a frantic search around the neighboorhood for a decent internet connection. The funny thing in Latin America is that when a shop close for the day it is not enough to lock the door, they have to pull down a set of metal shutters as well, making it impossible for people to know whether there is a cafe, a garage, or indeed an internet cafe behind.

The first misunderstanding was when I went into a cafe and asked if there was an internet cafe around, the lady looks at me and asks «Con leche?» and I had to smile and try all my Spanish internet related words until she understood and guided me somewhere. Does not help much knowing how to ask if you do not know the answer. I walked home and waited patiently for Katrin who works for Amartya and was my guide for the day.

Buenos Aires is a big city, with more than 12 million people consituting the wider Buenos Aires area. To my great surprise the inner parts of the city are very accessible and if you don't mind walking you can easily criss cross all over San Telmo, Microcentro, Recoleta and Retiro, and there's so much to see on the way. 9 de Julio Avenue is some 18-20 lanes wide, and it takes at least four different crossing to pass. You have the Santa Fe Avenue, which is home to the best shops in town, and I could hear my credit cards screaming for some action as we walked past.

The Spanish language is beautiful, the coffee beats Starbucks' any day, the country is famous for its ice cream and men make kissing sounds – no, smooching sounds - as you walk by, all in all a great atmosphere and it's great to be here. I've been smiling all day, nearly exploding with all the impressions, but am now limited to a lousy internet connection at Havanna Cafe. I won't be too hard on it, at least it does provide me with cyber space access, but for all the things I want to say and share, it's just not enough. But if you can't imagine how the city adopts you like one of its own porteños, how your daily rythm suddenly change to suit the one where dinner is at 10pm and you never go out before midnight – I suggest you come and see for yourself.

Norway Cup, ja

2009-07-29T21:48:00.005+02:00

Da var det den tiden av året igjen. Ekebergsletta fylles med hostende, harkende influensasyk ungdom, småjenter som kliner på seg for mye mascara og stæsj på leppene i håp om å finne noen ordentlige å kline med, soldater som hedres, kjendiser som sliter med å definere offsideregler - i det hele tatt en folkefest uten like. De som kjenner meg vet fra tidligere at fotball ikke nødvendigvis er det jeg bruker hver tirsdagsettermiddag på, men allikevel blir jeg stadig fascinert av spillerne, målene, kampene og sporten i seg selv. Denne fascinasjonen ble ikke mindre da jeg overhørte følgende samtale mellom far og sønn på bussen til Ekeberg.

Sønn (overivrig til kompisen og moren hans): Dette laget er bare helt sjuukt assåå, og de vinner ALLTID! ALLTID assåå! Ingen kan slå dem. INGEN!

Far (nikker overensstemmende): dette laget er bare helt sjuukt assåå, helt sant. I enellerannen cup spilte de åtte kamper, scorte 80 mål og slapp bare inn fire. Det er lagspill assåå!

Sønn: Joa, men de har jo to sjuuke spillere assåå, en som er kjempehøy, assåå, helt superhøy også en som er nesten like høy og like tjukk, assåå. Det er ingen som kommer forbi de to, de kunne spilt hele kampen aleine assåå.

Far: Jo, men det er jo lagspill, og det er et bra lag, assåå.

Sønn: Alle taper mot dem, vi tapte med ti mål, selv om vi vinner masse (refererer til gårdsdagens kamp der Sagene Lillerputter slo noen andre Lilleputter 17-5). Jeg scorte sju mål, assåå.

Far: Dessverre hadde de ikke penger og deltar ikke på årets cup. Flaks for oss, assåå.

Sønn: Ja, viss ikke hadde de vunni hele cupen. Helt sikkert assåå.

Far: Jentelaget er også knallbra, kom til finalen i fjortårets cup.

Sønn: Ja, de er flinke assåå.

Far: Men så kommer de fra Eid da. Lita bygd. Ikke så mye å gjøre. Bare spille fotball eller gå på skole.

Sønn: Ja, det finnes ikke noe annet å gjøre der visst.

Ok, tenker jeg da. Da får jeg bare være fornøyd med min ikke-fotballspillende-vakre-urbane-hippe-bytilværelse-der-jeg-heldigvis-har-alternativer-til-svette-fotballtrøyer-og-vabler-på-tærna.

God cup!

Sykkelanarki

2009-07-17T05:57:00.004+02:00

En fantastisk uke i Danmark ble igår avsluttet med en liten sykkeltur fra Sanne som bor ved siden av Tivoli til familien min som bor i Lyngby. Ifølge Google Maps som stadig spiser av Gule Siders brukerandel når det gjelder kartsøk (nope, har fortsatt ikke GPS på iPod'en), skulle dette være en frisk torsdagstur på kjappe 13 kilometer rett bortover, men på grunn av et spontant anfall av dysleksi samt et byggestilas som skygget for gateskiltet "Fredriksborgvejen", fortsatte jeg glad og fornøyd utover "Fredriksundsvejen", doblet lengden på sykkelturen og resulterte i en kombinert euforisk og utmattet sinnstemning da jeg endelig fant frem til slutt.

Danmark er helt utrolig på sykkelstier og til tross for manglende skilting enkelte steder er jeg dypt imponert over en helt egen infrastruktur med trafikklys og veibaner for syklister. I Norge vil jeg påstå vi har et tilnærmet sykkelanarki og alle sykler overalt, bortsett fra på trikkeskinnene, for her gjelder den sterkestes rett og jeg vet hvem som er sterkest av meg og trikken. Fra Nordberg til jobb har jeg fem kilometer, hvorav snaue halvannen er forsiktig stiplet og merket med en sykkel. Men bryr bilene seg om dette? Nei, bilistfjolsene ser gladelig på denne "sykkelstien" som en ekstra parkeringsmulighet i en hektisk hverdag, og syklistene blir presset ut i veibanen der de må unngå soccer mums i SUVs og 34-bussen til Tåsen. Guatemala Elin som nå har blitt Rødt Elin skriver her om hvordan skikkelige sykkelveier er hennes nye kampsak, og jeg må bare si HEIA SYKKELSTIER! Selv om jeg ikke kommer til å stemme Rødt, kan man alltids reklamere for gode kampsaker.

Men, tilbake til turen. Da jeg et godt stykke utover Fredrikssundsvej sjekket busskartet og innså at bussene langs denne vejen går til Ballerup, ikke Lyngby begynte jeg å skjønne at jeg burde ha svingt til høyre et sted. Jeg venter på dame som kommer gående på sykkel kommer forbi og spør henne hvordan jeg kommer meg til Lyngby. "LYNGBY?? Nej, det er altså bare langt vek."

Ok, takk, det visste jeg, hvordan kommer jeg meg dit er vel heller spørsmålet? Dame nummer to som er på torsdagstrim i det jeg roter meg bortover parkanlegget ved Thingbjerg sier at en bytulling som meg bør komme meg tilbake på hovedvejen, for disse småstiene i området kommer jeg ikke til å klare å finne ut av.

Nei, vel, let me be the judge of that - ok, hvor skal jeg nå? Måtte innrømme nesten defeat og stå av sykkelen og be damen i en indersjappe om et kart. Dette hadde hun ikke, men jeg fikk låne internett og printe ut kart, og da så jeg da håp, bare syv kilometer fra målet!

Vel, det hjelper ikke at man har problemer med å finne ut av hvilken vei kartet skal snus, og selv om afrogutten prøvde å hjelpe sendte han meg på en rundtur i Københavns suburbia der jeg endte opp der jeg startet.

Siste vennlige hjelper var en eldre mann på noen og seksti. Han satt med sykkelen sin på en benk og smilte over mitt lettere forfjamsede uttrykk og ville peking på kartet. Så sendte han meg nedover en skogssti der jeg endelig kunne identifisere motorveien og dermed følge den som en ledende blodåre frem til målet.

Jeg kom veltende inn i gården til kusinen min, nærmest datt av sykkelen og måtte lene meg mot veggen for å holde balansen.

Hun stirret litt rart på meg der hun stod i en nydelig mørerosa kjola, som ansiktsfargen min matchet perfekt og spurte "Har du syklet helt fra Norge?"

Ja, det føltes ihvertfall sånn.

Tour de Finance

2009-06-30T20:54:00.005+02:00

Hvis du enda ikke har fått med deg Aftenpostens "Tour de Finance," så må du gjøre det nå.

I disse sykkelrittdager skulle det bare mangle om ikke gudoghvermann også tok seg en tur, og Tour de Finance er vel eksemplet på Norges mest pengesterke ritt, der det kjempes om å ha de letteste rammene, de mest fargesterke kondomdraktene og den mest ergonomiske hjelmen. Hva kona syns om dette er likegyldig, her skal det råkjøres. Om det er barn i veikanten får foreldrene ta ansvaret og fjerne dem, her skal det råkjøres. Her nytter det ikke å vingle søndagsturaktig bortover, her skal det råkjøres. Nesten 21,1 kilometer fra Asker til Aker Brygge får menn være gutter igjen, og stakkars den som står i veien.

Denne tirsdagen i slutten av juni fikk jeg en melding fra Kristine som lurte på om jeg ikke skulle være med til Bygdøy og bade. JAAAA! skrev jeg i en melding tilbake for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og litt etter rushtiden møtte jeg henne og det var bare å ta fatt på de første kilometerne av Tour de Finance. Selv om den kanskje er hauset opp som en tur tøffere enn birken bør det nevnes at Tour de Finance egentlig er paddeflatt. Minner mest om Danmark igrunnen, og hvis du ser de megafancy sporloggrafene (korrekt orddeling??) her ser du at det for det aller meste går strake veien bortover. Latterlige 1,3 kilometer oppover (jeg har fem hver dag på vei hjem fra jobb), og 1,8 kilometer nedover i løpet av touren.

Min råtøffe Diamant Earth Star som i disse dager fyller to år sykler som en drøm til tross for et herpa kranklager om ikke engang G-Sport klarte å fikse på reparasjon, men den triller som en ojoj og lakken i gult og brunt (jepp, en liten bie som summer forbi i all sin hast) veier opp om jeg skulle velge å ikle meg noe mer nøytralt. Uansett har den ikke noe problem å forsere bortover mot Bygdøy og Kristine og meg suser av gårde som seg hør og bør på denne årstiden.

Bygdøy er et merkelig sted. De rådyre villaene side om side med folkemuseer og kulturminner, designerkropper som burde spist mere is, barnefamilier og guttegjenger. Mannfolk på utdrikningslag, tomme ølbokser og jenter i små bikinier. Jeg vil ikke si at jeg føler meg helt hjemme på Bygdøy, blant fjongen på landet, men det er nå er nydelig sted i sommervarmen og da Kristine og meg svømte sikksakk mellom bøyene og så på stupernes utallige krumspring fra 3-meteren var vi vel egentlig fornøyd og enige om at dette var bra.

Etter et en liten time i strandkanten der vi hadde diskutert alt fra fast jobb til kommende reiseplaner spurte Kristine om jeg ikke ville være med til Skøyen og kjøpe is. JAAAA! sa jeg entusiastisk for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og fordi livet, som Tour de Finance, heldigvis går mer opp enn ned.

Blond og lykkelig

2009-06-28T17:57:00.005+02:00

Da var det sommer igjen. Knallsommer, knallsommer, knallsommer. Værgudene har gitt tabloidavisene noe å skrive om i mange dager nå, om den ene fine dagen som avløser den andre, og agurktiden er reddet. For når været blir dårlig igjen er det bare å skrive om hvor høye strømprisene blir til vinteren som følge av det gode været som har vært og dratt igjen, men som vi allikevel er fornøyde med, ihvertfall helt til vi får neste strømregning.

Etter en miniuke i Bergen der jeg har besøkt Jeanette og Max og deres to småtroll Milla og Felix er jeg klar for sommeren og det som venter. Til tross for normal arbeidsuke føles det som om ferien har vart for alltid, og jeg er fornøyd. Sola har skint på de syv fjell og bergenserne har smilt uvanlig mye i det siste. Selv Milla, som ser ut til å plukke opp Bergensdialekten til tross for iherdige forsøk fra Jeanette på å holde på Skiens, klukker og ler og har gitt meg mer tillitt enn noe annet barn tidligere har gjort. Vi har vært i badeland og kjøpt is og shoppet, og jeg må sende en takk til alle kjøpesenterplanleggere som tenker barnevogn når de designer nye sentre, og en midtfinger i retning de som overser dette.

Jeg har jogget opp Fjellveien med Derrex, hunden i huset, men selv om den slekter på Lassie og jeg får redningshundsassosiasjoner hver gang den lusker bortover synes Derrex lite om jogging, og jeg måtte dra den oppover bakkene. Da er det samme hvor sakte jeg jogger, selvtilliten og innbilt kondis øker noen hakk når jeg løper fra en med fire bein.

Solfaktoren er høy, stemningen høyere, håret er blondt og livet ålreit. Milla skal snart legge seg og jeg ber henne holde leverposteifingrene langt unna Mac'en. "Voksenleketøy," sier jeg, men hun kikker bare dumt på meg og sier "Eple." Og om jeg ikke har smeltet av varmen til nå, så blir jeg varm om hjertet, for ingen kan vel motstå et barns underfundige observasjoner?

God sommer!

Full pakke sa Grandiosadama, men hu visste faen ikke hva hu prata om

2009-06-21T21:39:00.011+02:00

Jeg leste en fantastisk monolog i =Oslo for en fyllik på Lorrys. Den var så bra at jeg måtte le høyt på trikken og måtte glede meg over at jeg hadde kjøpt denne utgaven av magasinet, selv om jeg egentlig alltid gjør det hvis jeg møter på en selger med et blad jeg ikke har kjøpt og har en femtilapp i lomma. Føler at når jeg kan bruke 36 kroner på en kopp latte med smak kan jeg bruke 14 kroner mer på litt god karma. Skulle bare mangle, og denne gangen lo jeg jo godt av skrivestilen. På videregående klasket jeg til med et saftig kåseri på en heldagsprøve før jeg egentlig viste hva et kåseri var. Jeg satset og vant, harselerte med pelsindustrien og Gucci og endte opp med en 6'er i norsk det semesteret. Så når jeg nå sitter her mutters alene og trist som faen i Norges mest ensomme bydel kan jeg forsøke meg på en monolog for single. Selv om jeg ikke helt vet hva det er. Monolog altså. Ikke singellivet.

De sa at det kom til å bli ensomt å våkne opp alene, men jeg skjønner ikke helt hva de mener? Her kan jeg sove sjøstjernestilling hele natta og våkne med hver kroppsdel i en ny himmelretning uten at noen har stjælt dyna i nattens mulm og mørke. Frokosten er også unnagjort mye enklere. Drikker rett fra juicekartongen - JA, jeg veit jeg sier at du ikke skal, men gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, og kan pusse tenner når jeg ønsker for har enevelde på badet. Ingen som lurer når jeg skal på jobb - eller når jeg kommer hjem. Hjem? MÅ JEG DRA HJEM DA? Har alltid foretrukket det andre veien. Da kan jeg stikke når jeg vil. FEIGT ja, men KJEKT, ja. Plutselig ble den øllen etter jobb interessant - og hybelkaninene har nok mat bak sofaen, selv i Trudes strøkne leilighet, så blir neppe anmeldt av PETA som stakkars Obama - HAHA - for å ha klaska en flue på tv, skjønner at det er agurktid, men hallo? Vedder på at selv Natur og Ungdomsfolka bruker myggmiddel når de er på skogstur om sommeren! Noe annet blir jo bare teit, eller? Men denne øllen ja, og kaniner. Snakk om kjøtt, ønsker du kjøttmarked ligger det rett nedi Hegdehaugsveien - ikke så langt fra der jeg bodde før, da jeg var singel forrige gang. Ikke så langt fra Lorrys heller faktisk. Ikke så langt fra den ene til den andre dystre skjebne, kanskje? Men, IHVERTFALL, gutter og stæsj, høyhelte sko. Hu som sitter ved siden av meg bruker bussturen på å få tilbake brunfargen fra ifjor med hjelp fra en liten boks hu har i veska, og jeg klakker med skoa. Hun smiler så søtt og gleder seg. MEN POKKER, altså. Hvem bestemte at jenter måtte gå med høye sko? Har lange nok bein fra før av! Nå blir det jo fokkernmæ en meter som stikker frem under skjørtekanten. Blikk - ja, respekt - nei. Selv om de er innmari søte da. Skikkelig 50talls med prikker på, passer til Bioshockmusikken jeg sitter og hører på. Så mye for den spillinteressen, ble til at jeg tjuvhakka albumet på iTunes istedenfor - Always remember that sunshines follows the rain, wrap your troubles in dreams, always dream your troubles away - nesten for ironisk, tror jeg våkner opp like singel og jævlig imorgen. Lengste dagen i året også, nå jeg burde være ute og dansa tango til sola står opp (faktisk ikke så lenge til), vrikka rockefoten med rokkekokken og bare LEVA LIVET. Kanskje vært på grillfest ved et skogstjern og bada naken mens ingen så på. TRODDE DU JA! Hjelper lite med 50talls musikk da altså - Just walking in the rain, so alone and blue - Mer realistisk det asså. Nå blir ferien mye dyrere og, for singelrom på hoteller er aldri halvparten så billige som dobbeltrom. Dårlig gjort av Thon. Og Petter burde ihvertfall hatt respekt for det å være ene og alene, han har nok erfaring, til tross for helikopterlandingsplass i Gamle Hellesund. Nei, dyrt å være singel og gitt. Da hjelper det lite at jeg kan sove i åssen sovestilling jeg vil.

Orddelingsmafiaen (i ett ord)

2009-06-09T10:32:00.002+02:00

Da jeg gikk på journaliststudiet i Melbourne lærte vi at media ofte ble ansett som den fjerde statsmakt eller deromkring og som journalister hadde vi det æresfyldte oppdrag å passe på at alle mennesker i det offentlige rom oppførte seg som hør og bør og i henhold til diverse menneskerettighetsparagrafer og lignende. Da vi ble ferdige med studiet tok det imidlertidig ikke lang tid før vi fant ut at presseetikk og presseskikk ikke er noe alle journalister lærer, og PFU har dermed mer enn nok å gjøre. Så kommer vi til internettens og Twitringens tidsalder, og plutselig har vi en femte statsmakt - gud og hvermann - som passer på at de som skal passe på virkelig passer på. Ordelingsmafiaen har som oppdrag å avsløre stygge forsøk på orddeling i det norske språk, og skulle du finne på å skrive "honning melon" eller "sports arrangement" kan du forvente spott og spe til du har ansatt en korrekturleser. Tidligere sjef, Helga, var også en kløpper på dette og ikke en bindestrek (for dem er det få av i språket vårt) slapp forbi henne uten grundig overveielse først.

Twitringen er jeg som sagt nettopp kommet igang med, og her finnes det virkelig noe for alle og enhver. Det brukes selvfølgelig mye av PR-kåte journalister og politikere som prøver å skaffe litt flere lesere eller velgere, og som slåss for å få inn følgenavnet sitt i enhver artikkel, men man kan også få mange spennende tips og ideer til reiser, ekspedisjoner eller studier gjennom Twitter. At folk nå om dagen heller vil twitre enn å kline er vel noe dagens bredbåndungdom må ta et oppgjør med seg imellom. Bare husk å skru av pc'en først.

Men ihvertfall, narcissismen tar overhånd og vi ønsker å profilere oss selv på alle mulige måter der ute blant massene. Samtidig tar vi Big Brother i egne hender og lager Facebookgrupper mot at Eniro legger ut fødselsdatoene til folk på nett. Jeeezees, om noen vet at jeg har bursdag 15. januar (årstall ligger ikke ute), så er det helt greit. Jeg blir jo bare 23 uansett. Oppretteren av den ovennevnte gruppen har faktisk en åpen profil på fjesboka, og da snakker man virkelig om ikke å bry seg om informasjon er tilgjengelig eller ikke.

Kanskje dagens ungdom rett og slett kjeder seg? Vi vokste opp med besteforeldre som fortalte om de harde kårene i etterkrigstiden, mødre som brente bh'ene og stolt heiste opp skjørtene så de røde sokkene syntes, fedre som stod på Tiananamen Square og ropte "Nei til atommakt!" Greit nok vi har Taliban og Nord-Korea som lurer på dørstokken, korrupte saker i Kongo og Air France fly på ville veier, men allikevel vil dagens ungdom klatre Mount Everest uten oksygen eller kjøre om kapp med Petter Stordalen i veltepetterbåter (usikker på orddelingen her, gitt). Det er ikke nok bare å være deg, du må være noen og alle må vite om det.

Synes det høres utfattelig slitsomt ut, jeg.

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

2009-06-05T17:41:00.003+02:00

Pep-talk

2009-05-27T22:21:00.002+02:00

A quick word of advice to myself and anyone else with an exam tomorrow. Regardless how many conventions you are lacking, how little knowledge you might have on the issues on women's law and human rights, despite the fact that your "Lovsamling" probably was confiscated due to illegal scribbles in the margin, at least you gotta do better than this. Feliz suerte todos!

Smil, det er vår

2009-05-20T15:26:00.002+02:00

De aller fleste ting ender godt. Tok du den?

Let's talk about sex

2009-05-19T16:33:00.004+02:00

Sex sells. There is no doubt about it. It's old news, but it is good news. Any magazine or newspaper in the world that put "sex" on its front page can be sure to sell more than the newspaper next to it. Only real competiotion must be Norwegian papers writing about the weather. Because weather sells too.

Anyway, the reason for this entry is that I am considering calling my master thesis "Let's talk about sex." I might add the "baby" for estethic purposes, and come to think about it, it is quite relevant for my research question as well. Babies. Of mothers who are still children. Got it? Teenage pregnancy and all the problems surrounding it - that's the topic of my thesis. I have a presentation of it all tomorrow, and instead of scribbling down some of the arguments I am going to present, I would much rather explain it to you.

Teenage girls are in many parts of the world considered the most vulnerable members of society in regards to health, education and reproductive choices. A Norwegian researchers recently found out that the longer girls stay in school the fewer children they have. And we are not talking country size reduction in numbers, we are talking about the recommended 2,2 children that most likely will pop out anyway. And even that is a bit too much for the rainforest at the moment. The research showed that girls in the US would have more children than girls in Norway, despite the support system in Norway is way better, but the answer was in the amount of education the girls had. The findings were of course that when girls were in school they didn't have time for risk activities like...you know...ehhm...sex.

I will conduct my fieldwork in Buenos Aires, Argentina, and in addition to the human rights aspects of the choices, options and opportunities teenage mothers have, I'll look into how and if education can stagnate girls' cluckiness and help them stay girls just a little longer. The girls I'll be talking to have the added disadvantage of growing up in a shelter, without, and here I presume, the positive network family and close friends can provide one in these kinds of difficult situations. Of course these networks can become a bit too close and controlling, Argentina is also infamous for a strict Catholic church and restrictive abortion laws, leaving pregnant teenagers, no matter reason for their pregnancy, little choice. A disturbing fact is then that five million girls undergo unsafe abortions every year, and in Colombia it is the second largest cause of maternal mortality. When limiting girls' reproductive choices, a country doesn't just undermine the girls' right to education and health, but it jeopardizes their development as humans as well as the development of the country.

Think about that next time you have sex.

På ofrenes side i 150 år

2009-05-13T09:16:00.005+02:00

Sund Folkehøgskole. Januar 2006. Oppladning til Guatemala.

Jeg ligger på gulvet og skriker. Kjefter. Hyler. Skaper meg. Kniven ligger litt lengre borte og blodet fosser ut av underarmen min. Pulsåren er historie. "Kjæresten" min, Andreas, ligger urørlig noen meter fra meg. Helt stille, blod ut av nesen. Det er meg som slo til han så han gikk i bakken, etter at han stakk meg med kniv.

Første gruppen kommer inn. En av jentene slipper ut et lite hyl, tar seg for ansiktet og snur i døra. Det er vel ikke akkurat det man kaller god førstehjelp. Etter litt romstering og tramping rundt på gulvet får noen roet meg ned, stoppet blødningen og passet på at Andreas puster og har det bra, omstendighetene tatt i betraktning.

Andre gruppen kommer inn. En av de andre jentene stormer rett bort til meg, knytter et skjerf hardt rundt armen som ser ut som den kommer rett fra en grøsserfilm og stopper dermed blødningen. Legger meg ned på gulvet, holder meg fast og roer meg ned. Spør hva som har skjedd. Hvem Andreas er. Hvorfor han ligger der han gjør. Dette er skikkelig førstehjelp.

Ironien i dette scenarioet er at hvert tredje drap i Norge er kvinner som blir drept av deres menn. Heldigvis er det noen som prøve å gjøre noe med det. Men uansett er det tragisk. Etter 150 sider juss og kvinnerettspensum føler jeg meg litt hjelpesløs, sinna på norske myndigheter som nekter voldtatte kvinnelige eritreiske eks-soldater asyl, sinna på de etiopiske og eritreiske soldatene som gjør dette mot sine landsmenn og naboer, sinna på menn som hater kvinner.

Igår var jeg på førstehjelpskurs med Oslo Røde Kors Hjelpekorps, og vi ble flere ganger konfrontert med "virkelige" scenarier.

En jente som hadde trynt i trappa. Stor flenge i pannen. Kanskje brukket ben. Men puster hun?

To narkomane i et hjørne. En bevisstløs. En irriterende. Hva gjør man? Hvor mye blander du deg når det ligger en og sover utenfor Oslo S? Er du sikker på at han sover?

To jenter har falt. Den ene er hysterisk, den andre ligger i en litt rar stilling. Helt stille, blod der blod ikke skal være. Jeg tenker med en gang nakke, pass på nakken, men pusten er selvfølgelig viktigere. Ingen overlever uten pust.

Mitt mål med hjelpekorpset er selvfølgelig å hjelpe andre, men også å få den selvsikkerheten som Tonje Camilla viste under førstehjelpskurset på Sund. Kontroll. Og knusende ro. Så hvis jeg en dag kommer utfor en ekte situasjon, så skal jeg med en gang vite hva jeg skal gjøre for å redde liv. Og ikke bare snu i døra.

For et ORKH

2009-05-12T08:17:00.006+02:00

We sit in a circle and wait anxiously for the roll of tape and marker to be passed around. Tear a little piece of tape off, write your name on it, stick it to your chest. Hello, Maria! Hello, Marius! Hello, Hilde! The freshly made waffles are looking good at the back of the room and people are rummaging around with the papers they've received. Taushetserklæring. Tjenesteforsømmelse. This is serious business. This is about life and death. This is Oslo Røde Kors Hjelpekorps.

I read snippets of an article yesterday, describing a search and rescue operation and the dilemma the Tom, Dick and Harry rescuer has. Do you take a day off work to run around in the forest looking for someone who took the wrong turn? Or do you dutifully go to work, cash your pay check in this financial crisis and hope someone else found her? The article was a plea to employers to give their employees time off (preferably with pay) to go search and rescue. Because what if it was your daughter, your spouse, your friend lost out there?

When I worked at Starbucks we got four paid hours off a year to do something good for the community. We gathered one Sunday in a park outside Melbourne and planted trees. I got to hold my first 6ft snake and I had a blast. That's one way of doing it.

When I sat at the meeting last night, listening to people introducing themselves and telling why they wanted to join ORKH there was a few recurrent themes. The wish to help, the social part, getting close to nature, and last but not least, people started getting damn sick and tired of that old couch.

Exposé-mania?

2009-04-29T11:25:00.004+02:00

It took me a few weeks from Facebook really hit it on in Norway til I actually joined. Can't be bothered I thought, too time consuming. I anticipated in a previous blog that my Facebook-career would be short and sweet, but unfortunately I have to admit that I haven't deactivated my account yet nor given up checking it weekly. Daily if there's a lot going on.

During my recent trip around Southern Africa people wouldn't ask for your e-mail, they'd find you on Facebook and before you knew it, know everything and a bit more about you. Where do you study? Where do you work? Add a quick Google-search to that and I know what you did last summer, how much money you made last year and what you'll have for dinner tomorrow. I know all about your ex'es, your grandma and your fling last summer. Not to mention your darkest secrets and that photo from the local newspaper when you were 13. Still embarrased about that, huh, and you curse Romerike Arbeiderblad every day for being so damn early on the internet.

I discussed it with Kristoffer, who's not the biggest Facebook fan, and he said that in a few years time, this "exposé-mania" will be our way of life, but looking at Twitter and Facebook-updates about anything and everything one could argue that it already is. But as he said, it takes 18 seconds to feel empathy, an important feeling in human relations, and Facebook-status-updates, sms'es or the 160 letters Twitter gives you to express your current situation just isn't enough for other people to care. So, what? We become a generation of narcisistic people desperately wanting people to care, but fail, because we use the wrong medium and should've written a letter instead? By hand? Jens Stoltenberg is on Twitter reaching out for the youth of Norway to vote for him in the next election. Mette-Marit and Haakon were just looking for a web-director to work with them in the Castle, mainly with stuff like Twittering and Facebook. "Kronprins Haakon is grumpy this morning. Long day ruling the country ahead." I can't wait til that pops up in my Twitter-feed.

Now as my newfound Twitter-interest is a fact I had to update my status on Facebook. But I'm not sure if updating my status to inform people that they now can follow me on Twitter as well might be a bit overkill? I mean, what about the rest of the world?

Pretty Woman

2009-04-14T15:38:00.003+02:00

Considering my Facebook-status hasn't been changed to "Home at last" you can all guess that the flights last night were so overbooked there was no chance for a stand-by-ticket. As I was waiting in line several women broke down in tears at the counter as they were told there was no room for them on the plane, so my chances were pretty much gone before I'd even tried. I've threatened to make a similar scene tomorrow if that were to happen to me, but will solve that problem if it occurs.

Now however, I was stuck at the airport. I walked around for a while seeing the lines of people decreasing until just a few scattered people were around. Suddenly a brush of panic - is this really safe? I'm an airport-sleeper-virgin, and wasn't really sure I wanted OR Tambo to be my first, so headed over to the police-counter (there are several shattered around the airport, but not really sure if that indicates security or just danger and therefore the need for so much security), but he just grinned and said it was perfectly safe, they'd roam the airport all night, and I wouldn't have any problems. I was appointed to some silver chairs where I could stay and wouldn't be too lonely. On the seat next to me there was another girl passed out, and as she drowsily opened her eyes after a while I asked if she was going to stay the night and if so, if she wanted company, and then I got myself an airport-buddy! Robyn was 22 years old, her dad approved of her sleeping in the airport and she'd just been to America for six months. We had a great chat and nice dinner at Mugg and Bean, followed by a tour to find the best seat to sleep on. At the entrance to Arrivals there were a few slightly cushioned benches, so we faced them towards each other, locked the baggage to the trolley and went to sleep. I won't say this was the best sleep I've ever had, and as Robyn woke up at 4.30am to check in I was more than happy to join her for brekky at (you guessed it) Mugg and Bean. After she'd left I went up to the airport observation deck, took out my sleeping bag and slept for another two hours.

Of course BA couldn't get me on a flight tonight either, but at least I was going to opt for a proper sleep. I called the Airport Grand and they had rooms for ZAR 500 (about 350NOK, AU$70), and I thought what the heck, I'll go for it. It's overcast and not very nice in Jo'burg today, so the hotel didn't look very nice as we arrived. After Sunday night's dissapointment I have become more aware of how well hotel room photographers do Photoshop. Don't think there are many rooms that have exceeded my expecations from what have been shown in the pictures, but as I entered the room (and expecting something like the shoebox at Thon Hotel Tromsø) I was met by the crispy white linen on the massive double bed, a fully stocked bathroom (more important than a minibar) and a bathtub with my name on it and I felt like Julia Roberts in Pretty Woman, just after Richard Gere has accepted to pay her $3000 for her to stay the week. As Richard Gere walks out the door she runs through the apartment and jumps face first onto the bed, screaming with excitement.

I couldn't wait til the porter had left the room and did the same.

The Terminal

2009-04-13T18:25:00.002+02:00

Yes, I know this blog title derives from a 2004-movie starring Tom Hanks, but at the moment I am at OR Tambo International Airport anxiously waiting to get on a flight home. The one I have scheduled leaves on Wednesday, but I just can't seem to accept that I have to wait that long.

The truck Janis, who/which have taken us 7000 kilometres through South Africa, Namibia, Botswana, Zimabwe and back again over the past three weeks finally arrived in Johannesburg last night. We had a short stop in Francistown, Botswana as one of the girls had to see a doctor, but otherwise it has been driving, driving, driving for the past two days. As I arrived at OR Tambo I was damn ready to get out of Africa as soon as possible, but the BA lady bitchily ignored my pleas and said the flight was not only booked, it was overbooked, so I had no option but to wait.

I went to a hostel I had booked before leave Cape Town, and despite being rated highest on the hostel-list it is one of the worst places I have seen since Guatemala. Brownie points for the free pick up, but the lady at the counter should be fired for her unpoliteness, the internet-provider for its lousy internett-service and the plumber for the terrible plumbing in the bathroom. Every camping place we've been to have had better fascilities than this one. But nevertheless, Heather, Tara and Emily joined me in the dorm and after watching Garfield we all went to bed and were bright and early awake at 7am this morning.

As the hostel could provide no food nor internet there was really no point in staying so we were at the airport before 10am to get some breakfast. I went back to the BA counter and the lady now at least made the effort to check for availability. As I went back a third time I was told to try for a stand-in spot at the check-in desk, and there I was again told to come back at 8pm to see how the story goes for the later flight.

So that's my current position. At Mugg and Bean, an excellent coffee and Belgian waffle place, making use of the wireless internet and waiting to (really, I just know it) to be turned down yet again and having to wait til tomorrow, possibly Wednesday to get home. Luckily Mugg and Bean is open 24 hour a day, and as there are plenty of police roaming the airport I am quite convinced this is the safest place to be in Jo'burg at the moment, so not really worried about that either. Where I will sleep however, that's another question, but still got one sleeping-bag that I didn't trade away, so should be able to figure something out...

Trade off

2009-04-13T17:28:00.002+02:00

Florence stopped Camilla as she was about to chuck her old runners in the trash after two weat and dirty days in the Okavango delta. "Wait, you can trade them in Victoria Falls!" What? Trade our dirty old stuff for souvenirs?? Me like! So on Friday after a wet visit to the falls, we went through our luggage, got out everything that possible could be of interest to people in this run-down country and went to the market in high spirits.

As we walked out the entrance to the hostel we were met by four or five guys. They jumped up from their seated positions outside the hostel and came running towards us. "That's a nice sleeping bag!" "I like your pillow!" "Can I have a t-shirt for my sister!" Camilla ended up with a massive two-feet-giraffe and I am very excited to see if she gets it home in one peace. We had to be quite frank with the guys and tell them we were not interested as we would never have made it to the market otherwise and I only ended up swapping a discoloured t-shirt for three billion Zimbabwean dollars.

The market was no different story though. Stalls upon stalls with the same souvenirs, baskets, masks, wooden salad spoons, salad bowls and carved out figures of the Big 5, and hardly any tourists. Again was my sleeping bag (or Jim's sleeping bag - really) hot currency, and I didn't make it past the first stall with it. The little lady dragged it out of the bag, looked at it, felt the thickness of it before she smiled and gave me two wowen baskets for the sleeping back and US$ 2. Three minutes before she had demanded US$ 25 for one basket. And so we continued. Worn-out flipflops bought at PEP for R34 back in January suddenly became a little wooden bowl, three t-shirts and a few dollars became a tray, and Cristina's altered Abercrombie & Fitch jeans became her own souvenir present.

In the end I had enough bowls and stuff for a lifetime, so after repacking my bag yet another time I gathered some stuff in a small bag and went for a walk around the hostel. I saw the security guard swiping the floor and quietly went up to him. I felt bad even considering asking if he wanted my old junk, but went ahead anyway, and when it didn't take him a split second to accept and grab out for the bag, I realized it was probably the right thing to do.

Tsvangirai - you have a heck of a job to do with this country. Good luck.

You are in an unfamiliar location

2009-04-10T17:11:00.002+02:00

Facebook have learned from their previous mistakes and security mishaps, so when I today tried to login from an "unfamiliar location" I was grateful towards their updated security system and the fact they asked me for date of birth to double check. Because yes, I am in an unfamiliar location. I am in Zimbabwe, number 5 of the world's failed states, a country where there are no change, no bacon in the pasta carbonara, where you mix up the billions and the trillions of the local currency, but nevertheless, where one of the world's 7 natural wonders are located - the mighty Victoria Falls.

It has been a marvellous trip through Southern Africa and although I am glad this stay is coming to an end and look forward to go home I don't regret the heat, the mossie bites, the long days in the truck, the uncomfortable nights in a tent, the pressure of writing exams and the time away a second.

See you soon!

Namibia

2009-04-04T19:50:00.004+02:00

Another week has gone and we've driven Namibia back and forwards, northbound and southbound with a few stops in between. We started our trip with a visit to Fish River Canyon and quite a nice sunset followed by a trip to Soussousvlei and Dune 45. We had our earliest departure yet and raced up the sand dunes to get the sunset, only to stop half way, totally exhausted by the real size of the dune and taking it more slowly to the top. It were some amazing colours as we watched the sun rise over the desert, and we had an amazing walk with an interesting guide afterwards.

After a quick dip in Sesriem Canyon it was time to head to Swakopmund, the adventure capital of Namibia. It is a bit like Queenstown in New Zealand, and there were no way we would leave the place without some real action. Due to some of the people's affection for the bottle, we had to postpone our sandbording til after a night without partying, but we had an absolutely amazing morning with a sandboard and loads of sand, and we were covered in it from top to toe afterwards. I made up for my bad driving skills from the quadbiking by actually rocking the sand and the dunes, and it was all in all good fun.

We then went to Etosha National Park and I quickly had my first giraffe encounter. Talk about fantastic animals! Nearly kicked platypuses down from the top spot as my favourite animal. We spent two days in Etosha and met springboks (both the real and liquid version), zebras (crossing the road), oryx, rhinos, impalas and lions on our way and every minute on the bus was basically worth it.

Had a good night in Windhoek at Joe's Beer Garden where we had oryx for dinner. Yes, it was fantastic, and I only felt slightly sorry for it, although Heather proclaimed that her zebra wasn't good enough to kill it for, so last time she had that. Ostrich and crocodile was also on the menu.

Now we've crossed into Botwana and I spent the afternoon in the town where my parents worked in 1982 or thereabouts. Have tried to take photos of buildings that might be closer to 30 years old, in the hope that they might recognize something, but tomorrow we're heading out to the Okavango Delta for a mokoro (dugout canoe) trip and I'll try my best to stay clear of the hippos.

Big Brother Africa

2009-04-04T19:45:00.002+02:00

Well, time flies when one is having fun! I left Cape Town nearly two weeks ago and am on tour to Victoria Falls. I wasn't sure what a trip of 24 people would bring, but I think it might be slightly comparable to Big Brother. 24 totally different people put together, not in a house, but on a 4x4 truck and it is supposed to take us through Namibia, Botswana and Zimbabwe. Some people are leaving us on the way and others joining (and unfortunately you can't vote people off), but otherwise I suspect it is slightly like Big Brother. We eat, drink and sleep in tents together and privacy is something belonging to another world.

A short introduction to the partcipants: an elderly, well-travlled and very down-to-earth Brit who unfortunately left us in Swakopmund, but kindly donated his sleeping-bag and pillow to me so I now no longer freeze or get a headache from sleeping on the ground. You have the single and explorative Australian who reminded me of my former accent (now nicely washed out to an inrecognizable mix), there are the older Germans and the teenypopper British girls who funnily enough matched up to become two pairs. There are the French people who are, well typically, French as well as a lovely German couple who also left way too early in Windhoek. In addition, a few alcoholics and our two guides. One of them very unprofessionally pulled me over on the third night and said that his heart forced him to proclaim his eternal love for me, immediately losing all the respect I could have had for him, and forfeiting any chance of getting a tip at the end of the trip. I told him I had a boyfriend at home, but he just shrugged his shoulders, told me to «feel free» and that I should be allowed an African boyfriend as well. I've ignored the bastard ever since, and if I get the chance I'll let him know that people like him are the exact cause of the HIV-pandemic on this continent.

Guess that's all for now. Cheers!

Perfect day

2009-03-21T17:08:00.004+01:00

Oh, it's just a perfect day
I'm glad I spent it with you

Lou Reed spends his perfect day drinking sangria in the park or feeding animals in the zoo. I spent it with Kari and Sigbjørn, climbing Platteklip Gorge up Table Mountain.

We' had goodbye brekky in Observatory where Hannah, Kari, Sigbjørn, Afra, Nuha, Tawfig, Charity and Christopher had joined for one last time and after a long and delicious breakfast we decided to really climb Table Mountain. It was perfect weather, perfect view, perfect company, so couldn't really have asked for a better way to finish off my Cape Town stay. After a long and slightly strenous climb that will kill my knees tomorrow we were up on the plateau with some amazing view over the city, Camps Bay, Clifton Beaches, the 12 Apostles, Robben Island and more, and the sun was on our side all the time. Had yummy lunch and caught the cable car down. They've revamped it in the past few years, it now takes 65 passengers and does a 360 degree spin during the few minutes it takes to get down. I had various worst-case-scenarioes playing out in my head, and it didn't really help that Kari reminded us that the Ulrik-cable-car in Bergen has fallen down at one point, but we got safe down and is now home in Mowbray for the last supper. Tawfig is cooking his amazing Sudanese lamb curry, and if you remind me I'll cook it for you when I get home.

It's off to Namibia tomorrow (why not?), and then time will tell where the African sun brings me! Cheers!

Last day

2009-03-20T17:30:00.005+01:00

The last day somewhere is always kind of special. You want to get as much as possible out of it or repeat something that was really fun that you'd love to do just one more time.

30. January 2001 - Last day in Norway before ten months in Australia: I finished packing and walked around nervously all day. Couldn't stand the thought of saying goodbye to my mum for so long. I cried like a baby when Cristina and dad drove me to Oslo. The next morning as I was boarding the flight it had all turned into butterflies and I couldn't wait for the plane to leave.

30. November 2001 - Last day in Australia after ten months in Australia: I think my plane left in the afternoon, and I'd gotten a few good friends and extended host-family to take me to the airport. As we came into the departure hall another group was standing a few meters away, sobbing like crazy, it was the Finnish exchange girl who sat next to me on the plane down. I had to carry her through customs, because she couldn't see through all her tears.

14. February 2003 - Last day on the Cook Islands: Ah, this was a good one. Astrid, Shabana and me had had a great week on Rarotonga. We'd driven our scooters back to its owner and had a fantastic dinner. Astrid nearly left the island with Shabana's credit card, but we managed to give it to her somehow. The flight was delayed though, so the romantic night was spent on a bench outside as the air con was struggling to combat the 35+ degrees, while we were robbing the vending machine for chocolate.

16. December 2005 - Last day in Australia, and still havent't been back: Buhu, this is a sad one, but I had a great day. Despite my family being in town I'd begged Andy to work one last shift with me and I rocked up at Starbucks at 6am to do my favourite shift with my favourite Starbucks-buddy. We had great fun, mum and Cristina dropped by for a visit and had a latte and we sightseeinged and enjoy the glorious Melbourne the rest of the day. Dinner at Golden Orhcids in China Town and the day was complete.

08. February 2006 - Last day in Norway before heading to Guatemala: I searched through every piece of luggage for my insurance card, but couldn't find it. Stuff I thought in the end. And so I did.

8. May 2006 - Last day in Guatemala: Veronica, Sara, Kristin and me had had a long drive from Copan in Honduras and we arrived in Antigua. Went straight to a Place to Stay Hostel and lovely Raul let us camp out in his backyard. Sara and me went to buy McDonalds and McFlurrys with Hersheys kisses and caramel sauce and we had comida tipica, before heading to Guatemala City and meeting the rest at the hostel there.

21. March 2009 - Last day in Cape Town: time will tell, but it has been a fantastic stay, and I thank everyone involved for their help, support, laughter, ice cream, chocolate, gym companionship, movie buddies, paragliding pilots and the like. Last days sort of imply saying goodbye to people, which always is sad, however, with the philosphy that it's not goodbye, but "See you!" I usually manage. Love you all.

Social pornography

2009-03-14T22:35:00.007+01:00

With only a week to go in Cape Town, I've realized it is necessary to speed up the sightseeing and stop spending time getting annoyed over (once again) the new Facebook. On Thursday I had talked the Sudanese friends of ours in to come on a wine tour to Stellenbosch. We started at Cheetah Outreach Centre, an awareness centre for cheetahs and I got to pat six-year-old Joseph. Considering he can get from nought to eighty in three seconds I was quite impressed with my dare devil attitude, but then again, when people have been coming up to me with sloppy, slimy dogs who bark and smell, I've always sneered - I'm a catperson!

Anyway, after this introduction to the African wildlife we continued our very civilized wine tour (at least compared to last time). We only managed to down one bottle between the three Norwegians, and the one tasting we could've done we were late for, so no wine for us, really.

Then yesterday, I'd decided it was time for a reality check and a visit to the shantytowns of Cape Town. You wouldn't want to enter the townships by yourself, and even in the company of our guide I felt extremely uncomfortable. Not because I felt unsafe, as I am quite sure these tours are banned from being robbed by the locals, if not they'll stop running and there'll be no tourists spending their tourist money on pearl bracelets, but because of how I felt we intruded people's privacy. It is social pornography, walking into people's homes, entering their bedrooms (one guy was asleep), and leaving a few coins at the door. Anyway, the guy took us around the Beverly Hills of Langa, and only stopped 100 meters from Joe Slovo, the biggest informal settlement in South Africa, with 20 000 inhabitants, unemployment of 70-80 per cent and an HIV statistic not to be proud over. I think I'm glad we stopped there.

After Langa we went to Khayelitsha and visited a pre-school. The cute children sang and danced for us, and I felt really obliged, and quite happy, to buy some souvenirs from the shop where their mothers worked. From Khayelitsha we went to Waterfront which is the rich as, posh Aker Brygge/Darling Harbour lookalike area and onto the boat to Robben Island. We were taken around the island, visited Nelson Mandela's cell, and enjoyed the panoramic view of the city. As we were going back in, we were all tired, exhausted after a long day with many impressions, but at least it had made us realize that there's a heck of a long way from Camps Bay to Khayelitsha.

Nytolkning av fjellvettreglene

2009-03-10T12:40:00.006+01:00

Da Fjellvettreglene er et norsk fenomen, føler jeg at dette innlegget bør skrives på norsk. Alikevel skal jeg la vær å ta så hardt i som Marte som plutselig har blitt nynorskskriver fordi hun har flyttet til Sogndal (mest fordi jeg ikke kan nynorsk, og skjønner ikke språkets rolle i skolen), men her blir det ihvertfall bokmål, om med litt Skiensk slang.

I helgen var vi på tur på Table Mountain, Cape Towns store stolthet og bakgrunn for utallige postkort. Vi hadde planlagt en slak vei opp til toppen, for vi hadde noen heller utrente sudanesere med på tur, men som Tawfig forkynte på klingende norsk: Ut på tur, aldri sur!

Det er et par ting til man bør tenke på før man legger ut på tur i et fjell som tar kverken på flere folk enn Mount Everest. Med tanke på at påsken er rett rundt hjørnet og folk der hjemme snart tar skiene fatt med Kvikk Lunsj i sekken føler jeg det på sitt rette å komme med en liten oppfriskning av fjellvettreglene.

1. Legg ikke ut på langtur uten trening. Nyervervet erfaring fra helga, for å si det mildt. Afra var klar for kapitulasjon innen vi hadde kommet ut av parkeringsplassen, og det var generelt dårlig med stamina blant våre afrikanske gjester. Både Sigbjørn og meg slepte med oss både to og tre sekker på et tidspunkt for å holde humøret oppe og mytteritankene nede i gruppen.

2. Meld fra hvor du går. Enkelt! Jeg skal til Sør Afrika, mamma. Hjemme i april.

3. Vis respekt for værmeldingene. Hehe...hehe...kremt. Ehh, yr.no burde få litt av skylden for uværet vi kom opp i, da deres utsikter for Cape Town generelt slår feil med +/- ti grader. I Norge blir vi glade hvis det er noen grader over det som er meldt, men 38 grader istedenfor 28 kan være litt i heiteste laget.

4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Dette er et interessant poeng. For selv om det var knallvær da vi dro fra Constantia Nek har yr.nos villedende værvarsling den siste tiden lært oss noe: ikke stol på værvarselet. Så jeg hadde ihvertfall med en sovepose til om natten, selv om alle lo av dette og mente det kom til å bli altfor varmt, og superundertøy fra Helly Hansen, og skjerf, så joa, var rustet mot uvær og kulde.

5. Lytt til erfarne fjellfolk. Problemet oppstår når guiden er en litt for ivrig middelaldrende mann som synes spreke norske jenter er som bursdag, julaften og 17. mai på samme dag. Når man innen lunsjen har funnet ut av at det er best å ha ihvertfall en meter avstand kan det fort bli problematisk når man må velge mellom (u)skyldig tafsing og finne rett vei hjem.

6. Bruk kart og kompass. Eventuelt stol blindt på guiden. Det som er fordelen med Table Mountain er at det ikke er så stort, og man kan nesten alltid se byen. Problemet er selvfølgelig bare å komme seg dit.

7. Gå ikke alene. Ittj no problem. Vi var 17 stykker, hvorav 12 overnattet i en 30 kvadratmeters hytte, så det var litt vanskelig å være alene faktisk.

8. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Da vi våknet søndag morgen var solen fra dagen i forveien ikke til å se noe sted. Steinen foran hytta og utedoen var knapt nok å se, og skodda blåste kraftig bortover fjellvegetasjonen. Det var ganske kult å oppleve egentlig, og siden vi måtte hjem og allerede var fremme var det litt for sent å ta stilling til dette punktet.

9. Spar på kreftene, grav deg ned i snøen om nødvendig. Av mangel på snø blir dette punktet også litt urelevant, men det turen har lært selv tøffe-i-trynet-nordmenn som er født med ski på beina og sekk på ryggen er at naturen og fjellet kødder man ikke med. Selv ikke i Cape Town, selv ikke når man tror det er godt og varmt. Men vi kom oss til slutt trygt ned Nursery Ravine etter to timer med trappegåing og uendelige arabiske klagesanger.

God tur!

HIV positive

2009-03-03T21:06:00.004+01:00

Last year UCT offered free and fast HIV-testing of staff and students and five out of the 1500 who got tested during the three-day campaign came out positive.

- What are your results?

I am a bit taken by back by the question posed by the health worker, as I thought she was the one to tell me. She is in her early forties, slightly chubby, has a "Grorud-palme" and a huge smile on her face, despite the grim news she possibly could be the messenger of.

- Negative.

She smiles again. I come to think that if I ever were HIV positive, I would like a lady like her to tell me.

- I like your confidence. Yes, it is negative.

I wasn't really worried, after eight years as a blood donor where Red Cross still wants my blood I'm sure everything is ok, at least they never called to say anything else, but for those five who had their lives changed last year by a lunch time HIV test at university, I can only start imagining the consequences.

- Those who know they are positive won't come to us, she says.

We are nearing the end of an extremely interesting course in HIV/Aids and Social Identity, and we have learned a lot about the disease, the discourses connected to it, its stigma, myths around it, facts and figures, government reports, ignorance and it has been quite an eye-opener. We had visitors from Sudan, Zambia and Norway yesterday and a very interesting presentation by Sigbjørn and Hannah. Openly and in front of 25 spectators they were discussing their experiences, ideas and knowledge about sexuality, and although slightly blushing at times they did a marvellous job enlighting some of the issues around this deadly disease.

- So how do you prevent HIV?

The lady is still smiling, but I'm not off the hook just because the test was negative, and she is now dead serious. How do I keep the status quo?

- Be faithful. And abstinence.

We've heard the ABC(D)-rule hundreds of times, still my mind goes blank. Because, well, I'm not at risk am I?

- Abstinence doesn't work these days, she says. Comdomize, that's my personal favourite!

And her grin is back. I smile too. But still feels slightly akward discussing my personal life with a stranger.

After going through many of our readings I see some patterns emerging. HIV is so deadly because it is ignored, overlooked, hushed about. One of the professors yesterday were telling Hannah off because she claimed to be in a safe position, in a stable relationship where both had been tested. No one is safe, that is ignorance. When relying on your partner you put your health in his hands. And are you sure you are willing to do that?

HIV in South Africa is a major problem. 20% of the population is expected to have it. That means when catching a full minibus taxi into town the person next to you on both sides, in front as well as the driver is most likely infected. And one can then only assume that the rest is affected.

Scandinavians are terrible. It said in one of my readings, a comparative study on youth in Kenya and Sweden, that the Swedish youth looked upon HIV as unrealistic, and not really something to worry about. I'd say that is a worry. Although the disease in Norway so far has been highest prevalent among high risk groups such as gays, prostitutes and drug users there is a rise in the heterosexual population as well, which is alarming. Because if we, in one of the most highly educated countries in the world continue neglecting the seriousness of the disease, what messages does that send to others? How can we expect a poor black woman, living in a shantytown in the Cape flats, having three children and twins on the way to take action and stand up for herself when her husband returns after working six months in the mines, a community usually saturated with prostitution, and tell him please to use a condom?

I think it's time to stop silencing this disease to death, and become a little HIV positive.

Rainbow nation

2009-03-01T19:06:00.006+01:00

The term the "Rainbow Nation" is a term coined by Desmond Tutu to describe South Africa after the apartheid rule officially ended in 1994. The phrase was further elaborated upon by former president Nelson Mandela, often just called Madiba which is an honorary term used by elders in Mandela's clan, during his first month of office when he proclaimed: "Each of us is as intimately attached to the soil of this beautiful country as are the famous jacaranda trees of Pretoria and the mimosa trees of the bushveld - a rainbow nation at peace with itself and the world."

The term was intended to encapsulate the unity of multi-culturalism and the cooperation between people of different races, previously being shaped by a strict divide between black and white.

Gay-rights activists in South Africa have interpreted the rainbow link as to mean tolerance of homosexuals in the country. This alternative interpretation connects well with the international rainbow-coloured flag used by gays and lesbians worldwide.

So when we on Saturday had to spend the day in the "Rainbow nation", why not include some children of the rainbow??

We were a bit late to go in to Cape Town, and as we approached Green Point there was no sign of the Gay Pride Parade that was going on. We told the taxi to keep moving, so went back to the CBD, all the way down to the bus station and continued up towards Long Street. Suddenly there was a stop in the traffic, loud music playing and a colourful display of people, balloons and trucks a few hundred meter in front of us. We'd found our parade! Afra, beautiful, innocent, little Afra, a devout Muslim from Sudan, she must have had a little shock, because she had overlooked the fact that it was a gay parade, and probably wasn't aware of the fact that gay parades tend to be slightly exhibitionist, and nudity, bodies and dressing like another gender but your own is frequently on display in such parades. But we followed the mayhem back to Green Point, met Eli from Australia for a beer, and had a very good day in the sun.

Today it was Tawfig's 30th birthday and we had opted for Kirstenbosch Botanical Gardens and a picknic and concert. It was Malaika who had the pleasure of entering the stage, and the couple of hundred spectactors had the absolute pleasure watching.

Malaika is one of South Africa's most popular groups, and the demographic among the visitors was quite different from two weeks ago when a 16 piece orchestra had centre stage. It was African rythms from start to finish, and by the second song the band had the whole lawn up and dancing. It was spectacular, it was liberating, and some of their songs about unity and friendship between the races gave me goosebumps despite the 36 degrees scorching heat. All in all a fantastic day, that gave could give me no reasons not to smile.

Paranoia

2009-02-26T21:08:00.005+01:00

From the moment I landed in this country it was very easy to see that there are huge differences between rich and poor, black and white, Camps Bay and Khayelitsha and the safety issues have nearly turned into paranoia. When we first arrived we'd happily walk the 20 minutes to uni. It was a quick stroll through some suburbian green areas, then over a footbridge and a few hundred meters next to a freeway. Then one day I was stopped and told not to go there by myself. The black university security guard looked at my milky white skin and said that no, as a white girl this was no place for me. Ok, so I stopped walking there by myself. A few days later Sigbjørn was told by another man not to go that route (he was also by himself) and later that day Kari and me were stopped by two armyguys in full combat gear with machineguns that we should probably start catching the bus. I haven't walked there since.

Then we have the minibus taxies. Rumours has it they like to take tourists on a stroll through unknown areas, but so far we're trying to get into the crowded ones that stay on the road where we're going. This is mostly an issue going to and from the gym, and I'm allright to go here by myself, provided it is daylight and there are other people in the taxi. At night time however, these are a no-no as well.

After dark you don't go out by yourself, and preferably not at all. When we walk home from uni (new, alternative, safer route) we go fast and determined, not alone and there are security cameras and G4s people along the way to make sure things are going ok. The shops are all closed by 6pm so then there's really no reason to go out after that as Mowbray consists of largely banks and hairdressers, but it's still annoying to be trapped inside every night from dusk. If we want to go into town it's taxi to and from, because catching a bus or minibus taxi after hours, no-no.

In addition to the safety issues that are shaping our lives, other little things start emerging, as one might argue, slightly exagerated behavioural patterns. For a starters there are, or have been, loads of coachroaches which is not my favourite animal per se. I've developed routines for opening the fridge (followed by a little backwards jump, in case of falling pests. This was a big problem the first few weeks, they'd drop out of the fridge every time one opened the door. Eeeww!), going to the toilet (always check behind door and around the seat for coachroaches. Again, used to be a bigger problem in the start, but not so much anymore. I had a nasty experience in Esquintla when sleeping in a room with Tonje Camilla, Morten and Andreas. As I went to the loo I noticed a giganormous coachroach half a meter in front of me. I was stunned and quitely removed myself from the bathroom in hope the monster wouldn't follow me to my bed. Needless to say, not a good night's sleep), going to bed (always shake pillow and doona, you never know what bugs might use it as a day time holiday place). But except for these little things reminding me that I'm not safe and sound in Norway, thing are going exceptionally well, and I can always comfort myself with the thought that I'll be home shortly.

Love in the time of cholera

2009-02-24T19:31:00.009+01:00

- Do you love him?
- Yes
- Does he love you?
- Yes
- SO WHAT ARE YOU WAITING FOR?!

Afra is again source of my wonderful (South) African experience and is extremely surprised by the fact of how long Norwegians can be together with someone without getting married. In Sudan, if a man likes a woman he should ask her family as soon as possible if they can get married, and it can happen in anything from ten days and onwards. I ask Nuha if people won't see such a wedding as a bit rushed, but she rolls her eyes at me with a smile and says "Insha'Allah, insha'Allah." If it's God's will, they will have his blessing.

I haven't told them about the latest romantic news from Scandinavia, but the fact that Crown Princess Victoria, after eights years with the same man, made her engagement to her personal trainer official today have made the Swedes very happy. Good for them, because they will most likely loose the MGP to us after our very own teenybopper Alexander spellbound the Norwegian population with his folk music inspired violin performance and song about his ex. She has been hunted down by the Norwegian media today, and although getting hitched to a totally different guy, at least he can comfort himself that his now famous fiancée's 15 minutes of fame, probably will only last for 15 minutes.

But wait, there is more love news on Dagbladet today (it's not by chance I've referred to them as "the bad" in the link list to your right), they tell of Mikkel Gaup's very short romance to some sexpert, which could have been a PR-stunt from start to finish as well as some TV-show which appearantly have made rural Norwegian women hurry home from their holidays only to get married in a rush. Couldn't have waited just a few days could it?

A quick reality check from BBC tells us, that, phew, other things are happening in the real world today. They report (although less happily) that the US recession will last well into next year, North Korea plans a rocket launch and NASA's first carbon dioxide measure rocket crash landed into the Antartic sea. It was supposed to pinpoint carbon naughty hotspots around the globe. May I suggest a huge red area just over the launching area? Does NASA offsets its greenhousegas emissions by the way?

But as cholera is strucking Zimbabwe in what is the deadliest outbreak since 1853, at the same time as Mugabe is celebrating his 85th birthday with 8000 bottles of champers and Russican caviar, one wonders whether really all is fair in love and war.

Makeover

2009-02-21T15:24:00.003+01:00

Why not? Everybody needs one now and then, and while I really should have been writing on my first assignment, alternatively the twelve-page research proposal to be handed in on Friday, I though it a perfect time to update and refresh the blog. The pic is from Kirstenbosch botanical gardens by the way, during a Sunday concert last week. Because that's what we normally do on Sundays here in Cape Town. Peace out.

TIA

2009-02-17T11:05:00.004+01:00

"This is Africa, Maria, this is Africa!" Afra looks at me with comforting eyes, tries to calm my irritable nerves and explains that this is Africa, so I better get used to it. If you can't beat them, join 'em. When in Rome, do as the Romans. I know, I know. I must adapt to the local cultures and vibes, but after of have seen the 12th person at the seventh office in four days I'm getting slightly annoyed with the disorganisation of UCT and wonders why they want to spoil our time along with their own, and not just fix our registration straight away.

It all started on Tuesday last week when we were to register. The twelve of us rocked up at the postgrad humanities building, sat through an introductory lecture and stood in line for 15 minutes only to be told that the form we needed to fill out was unavailable. I know I can get far with a smile and a friendly attitude so went into another line and asked the guy there. Not surprisingly he managed to produce the form we were after. Everyone filled it out and stood in a new line. After 15 minutes we were told it was the wrong line and was sent to a new line, only to be told when we finally reached the office that no, really we should have been in the first line afterall. When we reached the lady there we needed another form from an office that was closed, so come back tomorrow please.

Well, "tomorrow" was last Wednesday when Kari and me went on a winetour instead, but Sigbjørn was stuck at a hot office for hours, filling out loads of forms, none of which were necessary, and paying 300 rand, also unnecessary.

Thursday we wanted to try our luck again and went to IAPO, the international office. Here we were shifted back and forwards between three people, taking copies of passports and in general just doing admin stuff until we finally had the required stamps and could go to the humanities undergrad building. IAPO is located on the lower campus, humanities on the upper, but I was in good spirits and dragged the Zambians and Sudanese all through campus in the schorching heat. When we reached the Beattie-building we were met with signs that due to an appeal their office was closed for the day, so come back tomorrow will ya?

Yesterday my limits were reached, but I nevertheless needed to register so headed once again to the Beattie-building. After waiting for one lady we were told to go to another who marvellously enough had the right form. She sent us back to postgrad humanities building to fetch signatures. Rudi signed one place but refused to sign any other and told us to go back. We knew we needed at least one more signature so asked a second guy who sent us to a third lady who sent us to a fourth guy who signed one place and told us to go and see the dean to get the last signature. As I was about to knock on the dean's office, Charity came running and said I better not, as the dean had nearly bitten their heads of as she had nothing to do with the registration. So we went back to the grumpy lady in the Beattie-building, told her the story and finally got the last clearence.

TIFA - This really is f...fantastic Africa!

Norwegian Inherited Stiffness Syndrome

2009-02-14T21:01:00.007+01:00

Mama Rosa was sitting on a chair in the corner, and despite her body fighting cancer, her bones fighting the brittleness, and her seventy-plus-years fighting gravity one could not overlook the shine in her eyes and the decire to dance. The tea cup was bouncing up and down on her lap, and the feet, covered in big woolen socks were tripping along with the African rythms on this night of love.

Her daughter, Portia, who is in my class, had invited us all for dinner, and it was an experience I will not soon forget, and probably always connect with Valentin's Day. Portia and her mother are quite good at speaking and were both sharing memories of loved ones lost, and the ones that were still around to experience the ups and downs of ones life. We went through compulsory introduction rounds everytime someone new dropped by for a visit and in the end I realized I've had more hugs from strangers today than what I've had in total since I arrived in the country four weeks ago. Being Norwegian it is fantastic to see that there actually is some root in the old Ringnes commercial from a few years back. Norwegians are terrible in unfamiliar social settings, and we have something to learn from our African fellows. After dinner we were forced to join the dancing and singing and actually had some great fun at it as well.

People who know me knows I think Valentin's Day is a "shameless commercial exploitation of people's insecurities day", and I see no reason why to fill up homes and trollies with toys made in China (although I do like flowers, but that can be any day of the year). And although Portia was dressed in red and jumping of joy for the flowers and chocolate we brought her, she was clear on directing the love towards all people, not just the better half.

Tonight was about having friends and family around you in sickness and in health, for better and for worse, until death do us apart. Cheers.

Picture vs thousand words

2009-02-11T22:09:00.002+01:00

This cartoon perfectly demonstrates a person's attention span after a wine tour of Stellenbosch and 25 different tastings.

Three week crisis

2009-02-09T21:25:00.005+01:00

Sigbjørn is listening to Joni Mitchell and the melancholic tones of Both Sides Now are entering every room of the house. It's not the first time I've been out of the country for a long while, rather like the tenth, but amazingly enough one never fails to experience what the experts calls the three-week-crisis or the end of the honeymoon-period. As entering upon a new culture (or one you know well from before, i.e. after countless visits to Australia), you are met by new people and places, new cafés, restaurants, pubs, beaches and shops. All this is all new and fantastic for a certain amount of time and then it hits you: Ugh, Norway has nicer food, Norway has better transport system, in Norway you won't get mugged while going for a run, in Norway you can count on the police, in Norway there are no coachroaches and so on. And you end up thinking about all the jolly things about "home", while actually just trying to overcompensate for a slight tingle of homesickness.

When I worked for a high school exchange program sending students to the US, we were very clear on telling the children that not every singe moment during their next year would be all sweet and fantastic, and they assured us they were totally aware of this and would not react by crying down the phone to their mums, blocking their thoughts for their hostfamilies and eating nothing but cheesecake and chocolate. Yet, three weeks after departure we had the first dads on the phone, wanting to fly across the Atlantic to go and fetch Susie or Joe as the offsprings were terribly homesick and would have a disastrous year if they weren't flown back home at once. Luckily we managed to stop most of these parents, and Susie and Joe lived happily ever after.

Nevertheless, I've now spent three weeks in South Africa and can feel the twitching returning to my stomach, an urge to glorify the mothercountry and all things Norwegian, not to mention the lack of a certain better half. It has caused me to do irresponsible things like booking trips half across southern Africa, not to mention that I'm contemplating jumping off parts of Table Mountain (in a paraglider, but none the less).

As a remote comfort the only thing I can say is that the three-week-crisis can at the longest last for a week until I've reached the four week mark and will have a totally different perception of the abroad stay. But just in case of pro-longed depression, I've booked a wine tasting tour for Wednesday and I have every intention to swollow.

Sugar and spice, and all things nice

2009-02-03T18:40:00.009+01:00

An open invitation

2009-01-30T13:29:00.003+01:00

Although I am having a great time here in Cape Town by myself, I'd like to extend an open invitation to anyone who have a few days off at the end of February to come and join me for some South African fun in the sun. Last time I tried the same thing, inviting strangers to faraway places, I ended up in a relationship, so you never know what's going to happen, but I can promise you, it will be memorable.

I know I live in a little coachroach-infested house in Mowbray, a few kilometres from the action in Cape Town, however, there is plenty of room for one more, and the housemates have already welcomed your visit. We have two cute bathrooms with hardly any bugs at all, and our little, but sunny backyard if overflowing with frangipani flowers. It's pretty. You should see it.

The university is only 15 minutes (half an hour if we are walking with the Sudanese) away, and during your week here, I'll probably have to go there twice or so, but you can come and explore the big ivy-covered buildings, run tracks on the rugby field or take a snooze in the library.

Anyway, Mowbray and Rondebosch isn't why you've come to Cape Town! You've come to take a cable car up to Table Mountain, and weather permitting we'll be hiking back down. We might even wait til the sun has set and watch that go down in the Atlantic Ocean before admiring the view of the starstruck city. Then we'll head to the Waterfront and have dinner and enjoy the Jazz musicians next door.

The next day we'll do some historical sightseeing and head out to Robben Island. The guides at the museum are formers inmates or guards, and although you probably won't bumb into Nelson Mandela, it is supposed to be worth a visit. We'll have lunch at a veggie place called Portobello in Long Street, and if you're scared of veggies I can promise you the chocolate muffin will win you over to the green side. After Robben Island we'll head back to Long Street and to Nyoni's Kraal. A typical touristy, although fantastic restaurant with yummy food and good wine. You should be looking forward to it!

I think it's time for some sun! Today we'll catch a minibustaxi to Camps Bay. It's where Cape Towns rich and famous tan their delicious bodies, and although the glare from the Ferraris lining the street can be a bit too much, at least we'll get a huge ice cream from the Italian place at the plaza and lie on the beach for a few hours. Beach should be followed by something else on B - and then a burger at Royale (again in Long Street) will be the perfect end to a perfect day. Top it up with a Choc Brownie milkshake and you'll be in heaven.

After a scrumptillidumptious day yesterday we'll go to the Botanical Gardens. It is famous for it's flowers (naturally), but also for it's Sunday evening concerts, so if today is a Sunday we'll head there.

You can't go to South Africa without exploring the rich wine regions, and I think we should head to either Stellenbosch or Frenschoek to taste some delicious local wine today. We'll go on a tour so we won't have to fight over who's driving, and I suspect the jokes will become worse and worse proportionally with how many wineyards we've visited.

To finish off a wonderful holiday we might take the leap and tandem jump off Lion's Head, check out a safari or go face to face with the great white. It's up to whoever accepting my offer.

See you soon!

The other side of Cape Town

2009-01-24T15:54:00.005+01:00

We're concerned about your safety

2009-01-24T15:34:00.004+01:00

If there is one thing I dislike it is to feel unsafe. My heart starts pounding, palms gets sweaty, I start thinking about worst-case-scenarios, which are usually quite horrid and terrible, despite me never watching anything scary on tv at all, but anyway, I hate not feeling safe.

Yesterday we had had a beautiful drive around Table Mountain in a very typical tourist manner, but we got to see a lot of what is surrounding Cape Town. Kari and two of her friends decided to head back to their place, while I felt the need to just chill out and relax at home. It was around 6pm and the sun wouldn't set for hours, yet the driver of the tourist bus nearly freaked out when I told him I was planning to take a minibus taxi by myselves. "It is not safe, it is not safe" he kept saying. The pusher on the bus was a little more calm and offered to take the train with me to Mowbray, but as I am not fully orientated yet I declined and said I might have troubles finding home from the train station. He then insisted on following me to a bus which would go along the main road (same as the minibus taxis), and at least I was sure to get to Mowbray safe. After walking me across and through the central station he asked me if I wanted him to stay with me until the bus arrived, but I politely declined and said I would be fine along the 20 or so other ladies in the queue. "Ok, but go straight home now," he said, and I did.

As a white girls in Cape Town you feel everyone is looking out for you. Either because they want to rob you - or because they want to make sure you get home safe. It is extremely frustrating to always have people minding about your safety, which is after all something most of us take for granted back home. Sigbjørn came home later last night and also told me that the ladies on his minibustaxi had told him it was stupid of him to catch it by himself and a local girl even offered to follow him to his point of interest. He accepted.

Today we've been at Old Bisquit Mill Market. It is a large area with lots of stalls with yummy food - olives, cheese, freshly baked bread, muffins, crepes, and bubbly for 15R a glass (10 NOK, 2AU$). The market was situated at the end of a long road, where all you could see was black people loitering, but the second you entered the market, the demographic changed completely and it felt like you were back in Europe. Happy, white people enjoying the sun and the champers. As we walked back a minibustaxi stopped and asked us if we were going to Mowbray, but as it was only the driver and the cashier in the car we declined. Didn't want them to run away with us did we, and jumped in the next taxi with more people in.

To be honest, the system, the segregation and the social differences due to the colour of your skin makes me sick, but as the pusher on the tourist bus said last night "Better to be safe than sorry", and I can do nothing but agree with him.